Kort sagt, torsdag 15. oktober
Valgfrihet og velferdsstaten. Bemanningsbransjen og Moxnes. Byrådets håndtering av pandemien. Dette er dagens kortinnlegg.
Valgfrihet og velferdsmiks fungerer bedre enn monopol
I Aftenposten 4. oktober skrev jeg at det må «være friheten som er utgangspunktet i ethvert demokratisk samfunn. Vi har frihet, og det er de som vil innskrenke eller ta fra oss friheten, som må begrunne det. Det kan ikke være slik at de som vil ha frihet, har bevisbyrden.»
Dette er Sigrun Aasland i Agenda uenig i (13. oktober). Hun mener at det må være motsatt. Altså at alt som staten ikke eksplisitt har tillatt, i utgangspunktet er forbudt.
Det er et så oppsiktsvekkende standpunkt at jeg antar at Aasland egentlig ikke mener det.
Selv ikke en rødgrønn regjering kan fjerne de valgmulighetene folk allerede har i dag, til å velge svært dyre private tilbud innenfor utdanning, helse og omsorg. Problemet er at det bare er velstående mennesker som har råd til å bruke slike tilbud.
Dersom alle skal ha muligheten til å velge, må det være mulig å velge mellom offentlige tilbud og mellom offentlige og private tilbud som er offentlig finansiert.
Det er lang tradisjon for såkalt velferdsmiks i Norge. Kommunene driver mange tilbud selv, men de bruker også ideelle og kommersielle aktører når det er hensiktsmessig. Det kan være nødvendig for å øke kapasiteten, men det øker også muligheten for at kvaliteten heves. Sjansen for at det dukker opp gode ideer er som regel større der det er maktspredning og en viss konkurranse enn der det er monopol.
Politikerne har ansvaret for at skattepengene våre brukes mest mulig fornuftig, uansett om det er offentlige eller private aktører som driver tilbudene. Det skjer ikke alltid. Men det blir ikke pr. definisjon mer sløsing av at noe er offentlig eller privat. Den beste forsikringen mot sløsing er at det er flere ulike aktører, og at det er åpenhet om bruken av offentlige midler. Jeg tror dessverre at det er vanskeligere å finne ut hva kommunen egentlig bruker på et kommunalt sykehjem, enn hva den bruker på et sykehjem som er privat.
Kristin Clemet, leder i Civita
Grove beskyldninger mot bemanningsbransjen
Rødt-leder Bjørnar Moxnes foreslår for Stortinget å forby bemanningsselskaper i Norge. Det er et slag mot 80.000 menneskene som hvert år får jobb gjennom et bemanningsbyrå.
Hver dag hjelper bemanningsbyråer jobbsøkende inn i nytt arbeid. Gjennom et bredt tilfang av oppdrag i både privat og offentlig sektor får våre ansatte nettverk og erfaring i overgangen til fast eller ny jobb. Vi hjelper mange i å omskolere seg ved endringer i arbeidsmarkedet. Bare én prosent av årsverk i Norge er formidlet via bemanningsbransjen.
I Aftenposten 6. oktober hevder Moxnes at bemanningsbransjen har brudd på arbeidsmiljøloven som forretningsidé. Det er en grov og usann beskyldning. Norsk bemanningsbransje er seriøs og høykompetent. Vi kontrolleres hyppig av arbeidstilsyn og skattemyndigheter. Vikarer som vi skaffer oppdrag til hos norske virksomheter, er garantert samme lønn som om de hadde vært fast ansatt der.
Moxnes vet godt at offentlige virksomheter har høyere andel vikarer og midlertidige stillinger enn private. Stadig flere kommuner oppretter kommunale vikarbyråer. Det er nemlig ikke vikarjobbing Moxnes vil til livs. Han vil hjelpe offentlige arbeidstilbydere i å strupe sine private konkurrenter. Slik maktmisbruk burde bekymre flere enn oss i bemanningsbransjen.
Maalfrid Brath, konsernsjef i ManpowerGroup Norge
Pandemien må håndteres demokratisk, ikke teknokratisk
I sitt svar til meg viser Aftenpostens kommentator Joacim Lund liten vilje til å reflektere over hva han faktisk argumenterer for. Samtidig ser det ut til at han i liten grad tar inn over seg hvordan vi fatter beslutninger i det norske samfunnet.
I hans opprinnelige radbrekking av byrådets håndtering av smitteøkningen i Oslo, var hovedpoenget at vi manglet politisk handlekraft. Bakgrunnen for denne merkelappen? At byrådet ikke innførte nøyaktig de tiltakene Helsedirektoratet anbefalte.
Han mener at jeg, og Boris Johnson, tror vi «vet bedre enn ekspertene». Boris Johnson kan jeg ikke svare for, men når vi i Oslo kommune mottar faglige råd fra nasjonale myndigheter, lytter vi til dem. Selvfølgelig. Men, vi er også forpliktet til å vurdere helheten. Hvor inngripende er tiltak forholdsmessig i situasjonen vi står i nå? Hvilke konsekvenser vil tiltakene ha for rettighetene til befolkningen i byen vår? Vil tiltakene være lovlige? Vil tiltakene ha uforholdsmessige konsekvenser for utsatte grupper?
Når vi gjør disse vurderingene, lytter vi også til eksperter. Til våre egne helsefaglige eksperter. Til dem som kjenner Oslos næringsliv best. Til våre jurister og økonomer. Tror Lund at det ikke finnes noen «eksperter» blant våre 53.000 ansatte i Oslo kommune? At byrådet fatter beslutninger basert på magefølelsen?
Konsekvensen av det Lund argumenterer for, vil være å flytte enorm makt fra folkevalgte organer til byråkratiet. Selv i krisetider må vi holde fast på grunnleggende demokratiske prinsipper. Fagmiljøer utreder, vurderer og gir råd. Politikerne fatter beslutninger og må stå til ansvar for dem overfor folket ved valg.
Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo (Ap)
