Debatt

En ekte folkefiende?

  • Forf>politisk Redaktør
  • <
  • <forf>harald Stanghelle

Som Lommemannens forsvarer lever Tor Erling Staff opp til myten om seg selv. Derfor hører vi ikke det viktige i hans budskap.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Å SI AT DET STORMER rundt Staff, må være en kraftig underdrivelse. Illsinte borgere og oppbrakte politikere gjør neppe så stort inntrykk på ham, det er jo ikke de etablertes talsmann høyesterettsadvokaten har valgt å være. Men selv for en Staff må det være sterkt å oppleve at det ropes "pedo" etter ham på Ila landsfengsel. "En folkefiende?" het boken som ble utgitt til Tor Erling Staffs 70-årsdag. Spørsmålstegnet var berettiget. For Staff er ingen ekte folkefiende. Snarere er han de akseptable avvikenes mann. Men i sitt forsvar for Lommemannen er advokaten blitt et offer for sitt eget provokatoriske instinkt. Derfor uttalte han seg som om seksuelle overgrep mot barn var bagateller, og at det er de voksnes reaksjoner på dem som forårsaker mulige skadevirkninger. Slik trådte Staff over en grense. Det skjønte han selv.

Absolutt nulltoleranse.

For ingenting opprører oss mer enn når voksne systematisk misbruker barn seksuelt. Dette er den absolutte nulltoleranses område i et samfunn som ellers oser av mer eller mindre påtatt forståelse for det meste. Det sier sitt om hvor i forbryterhierarkiet slike overgripere befinner seg at Ilas fangebefolkning roper skjellsord etter en ellers elsket forsvarer. For også der finnes det en æreskodeks.Alt dette vet Tor Erling Staff. Hvis politiet kan knytte 55-åringen til en serie overgrep, har forsvareren en nærmest håpløs oppgave. Derfor er det at Staff forsøker å skissere en annen type virkelighet enn den politiet hamrer inn i norsk offentlighet. Som når han snakker om "heksejakt" og "propagandakampanje".

Ingen heksejakt.

En heksejakt har så definitivt ikke funnet sted. Heksejakten forutsetter jo jakt på noe som egentlig ikke finnes, mens denne har vært rettet mot det som kan være den verste serieovergriper i nordisk kriminalhistorie. Men en jakt har det vært, og Staff har helt rett i at mediene har vært politiets partner. Det finnes få eksempler på en slik planmessig og langvarig bruk av mediene i jakten på en ukjent gjerningsmann.Systematisk har mediene latt seg bruke av politiet. Derfor var det kanskje ikke til å undres over at VG direkte eller indirekte også var invitert til å filme selve pågripelsen.

Bevisst mediekampanje.

Det har vært en mediekampanje mot Lommemannen, men det betyr ikke nødvendigvis at mediene er misbrukt. For også vi i mediene har hatt en intenst ønske om at politiet skulle lykkes i å ta Lommemannen. Ingen med vett og forstand i behold ønsker at en overgriper skal gå løs med fare for at stadig nye smågutter i verste fall ødelegges for livet. Også derfor har mediene vært så samarbeidsvillige overfor etterforskerne.Faren er at den kompakte fordømmelsen av ugjerningene pisker opp en stemning som ikke gir den siktede en sjanse til å bli hørt med sin egen historie. Slikt kan mer eller mindre ubevisst senke kravene til bevis, og i verste fall føre til fatale feilvurderinger hos både etterforskere, anklager og dømmende rett. I så fall vil det ikke være første gang at samfunnstemperaturen er så intens at heten fra den svekker dømmekraften.

Lovmessig konsekvens.

Allerede for over 150 år siden, i 1856, tok britiske lovgivere konsekvensen av slike samfunnsmekanismer: William Palmer — lege, gambler og giftmorder - vakte slikt raseri med sine giftdrap at da kan skulle stilles for retten, mente britiske myndigheter det rett og slett ikke ville være mulig å finne en jury som ville gi ham en rettferdig behandling. Vel å merke i det grevskap (fylke) der forbrytelsene hadde skjedd, og der dr. Palmer derfor skulle stilles for retten.I all hast vedtok Parlamentet derfor loven som er kjent som "Palmers lov". Den åpnet for at en sak kan overføres til den sentrale kriminaldomstolen i London dersom spesielle, tungtveiende grunner gjør det ønskelig.William Palmers sak ble flyttet fra Rugeley i Midt-England til Old Bailey - uten at det berget ham fra dødsdommen.

Alvorlig undertekst.

Det vitner om kloke lovgivere at man ser farer som dette. Da er det forstemmende å oppleve norske politikere som allerede før 55-åringen i går ble varetektsfengslet, frakjente ham for alltid "retten til å være en del av det åpne norske samfunn", slik nestlederen i Stortingets justiskomité formulerte det. For det er jo nettopp i de vanskeligste sakene at rettssamfunnet utsettes for selve lakmustesten.Det er nok dette som er den alvorlige underteksten i Tor Erling Staffs budskap. Den som ble overdøvet av hans feilslåtte forsøk på å omskape hele historien.

Politiskandale?

Lommemannens sak reiser en rekke brennbare problemstillinger: Elendig politisamarbeid, latterliggjøring av "varslere", misforstått politikollegialitet og manglende vilje til å ta barn på alvor er bare noen av dem. Hvis etterforskerne har rett, dreier saken seg om en mann som i 30 år har forgrepet som på barn uten at norsk politi har maktet å sette en stopper for det. Slikt bør ikke drukne i den bastante og legitime forargelsen over ugjerningene.Derfor finnes det også i denne saken flere virkeligheter enn den som kommer frem på politiets pressekonferanser.

Harald Stanghelle

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Voldtekt er ikke sex du ikke egentlig vil ha. Voldtekt er overgrep du ikke kan eller tør verge deg mot | Anki Gerhardsen

  2. A-MAGASINET

    Tor Erling Staff i A-magasinet i 2013: Et meningsfylt liv

  3. DEBATT

    Det er enklere for retten å tro at mor er gal enn at far er et «sexmonster»

  4. KOMMENTAR

    Verdien av et velutdannet og ubevæpnet politi

  5. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 4. april

  6. A-MAGASINET

    Barneombud Anne Lindboe: «Jeg har mistet alle illusjoner»