Distrikts-Norge er i ferd med å bli et gamlehjem i naturskjønne omgivelser

  • Sylvia Labugt
    Sylvia Labugt
    Pensjonist
I 2017 var det beregnet at over 100.000 personer hadde en jobb å gå til på grunn av det norske jordbruket. Matindustrien er således Norges største fastlandsindustri, skriver kronikkforfatteren.

Den elendige utviklingen i distriktene har pågått over altfor lang tid.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Er det så viktig at Norge tar vare på jorden til matproduksjon? Kan ikke vi bare kjøpe den maten som vi behøver på verdensmarkedet?

Dette er enkle og viktige spørsmål som fortjener tydelige svar. Men det kan være gode grunner til å reflektere ekstra over problemstillinger som kanskje fremstår som nesten infantile.

Moralsk ansvar

I moderne tid har Norge hatt og vil trolig ha økonomiske muskler til å kjøpe den maten vi trenger på verdensmarkedet. Mat som er produsert under gunstigere forhold enn det vi har her på steinrøysa i en avkrok av Europa, hvor både klima og arrondering er mildt sagt utfordrende.

Jeg håper og tror likevel at de fleste nordmenn umiddelbart vil svare «ja» på spørsmålet om Norge bør nytte tilgjengelig jordbruksland til nettopp å dyrke mat og til å brødfø sin befolkning i så stor grad som mulig – helst 50 prosent eller mer.

Dette er et moralsk ansvar vi har på vår klode med ustoppelig økning i folketallet. Forverret klima og stadige naturinngrep gjør større og større områder ubrukelige. De fleste er forhåpentlig også enige i at Norge plikter å opprettholde en matberedskap, også på grunn av mulige konflikter som kan hindre verdenshandelen og eventuelle pandemier.

Men det er et annet viktig argument for å ivareta landbruksarealene. Et argument som åpenbart få tenker på.

Trenger Distrikts-Norge folk?

I dag er det et faktum at distriktene er i ferd med å avfolkes. Leder av Demografiutvalget i 2020, Victor Norman, uttrykte at Distrikts-Norge er i ferd med å bli et gamlehjem i naturskjønne omgivelser. Om politikerne ikke tar tak i problemet nå, blir distriktene fort naturskjønne kirkegårder.

Et slikt tankespinn butter fort mot noe utenkelig. Hva vil egentlig være igjen av Norge uten distrikter med folk? Noen landkommuner med til dels forfalne kommunesentre og noen kystkommuner med fiskeoppdrett.

Bøndene er Norges viktigste yrkesgruppe

Jeg tar meg den frihet her og nå å uttrykke at bøndene er Norges viktigste yrkesgruppe. De dekker befolkningens behov for mat og i tillegg opprettholder liv i distriktene. Bøndene er og må være grunnmuren for å gjenopprette livet på bygda.

Det er også verdt å nevne det faktum at landbruket har en dobbelt sysselsettingseffekt. I 2017 var det beregnet at over 100.000 personer hadde en jobb å gå til på grunn av det norske jordbruket. Matindustrien er således Norges største fastlandsindustri.

Pur idealisme

Spørsmålet er så: Hvordan kan man motvirke avfolkningen i Distrikts-Norge? Dette er et problem som krever flere og tunge tiltak. Denne elendige utviklingen har pågått over altfor lang tid.

Over mange år har det vært lagt ned flere gårdsbruk pr. dag. Matproduksjonen er i stor grad blitt opprettholdt fordi mye av jorden fortsatt driftes. Men i lengden betyr dette en katastrofe for det pulserende livet på bygda, det sosiale og kollegiale miljøet blir borte. Bønder som er igjen, blir ensomme.

Bønder som er igjen, blir ensomme.

Men hvordan skal politikerne kunne motvirke at bønder slutter? Hvordan skal de stimulere til at unge ønsker å overta etter at foreldregenerasjonen gir seg?

Det bildet som er blitt klart for meg de senere årene, er at bønder lenge har dyrket jorden og produsert mat nesten på pur idealisme. Timelønnen for en bonde er under minstelønnen for engasjert ekstrahjelp. Arbeidsinnsatsen er gjerne det dobbelte av et normalt arbeidsår.

Komplisert beregning

Beregningen av inntekt i jordbruket er ganske komplisert, og det er ikke alltid like enkelt å sammenligne med andre yrkesgrupper. I 2020 ble det oppgitt at et årsverk i landbruket hadde en avkastning på knapt 328.000 kroner. Familiens arbeidsfortjeneste lå på om lag 156 kroner pr. time.

I tillegg er det slik at uansett hvor stor prisstigning det er på innsatsfaktorene i jordbruket, kan bonden ikke øke prisen på varene som selges. Da blir bildet enda dårligere.

Prisen på kunstgjødsel er i ferd med å knekke dem.

Dette fordi landbruksforhandlingene setter rammene. I år har staten gitt noe ekstra.

Men det er fortsatt langt igjen. Bønder melder at de må redusere produksjonen fordi prisen på kunstgjødsel er i ferd med å knekke dem. Skulle det ikke være slik at helt ekstraordinær kostnadsutvikling kunne åpne for helt ekstraordinære tilskudd uten at dette kolliderer med forhandlingsinstituttet?

En anstendig levestandard

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) var nylig på besøk i Tromsø og uttrykte stor bekymring for nedgangen i folketall. Det er urovekkende også ut fra et sikkerhetsmessig perspektiv. Støre snakket særlig om å satse på grønn industri for å få opp folketallet. Det må også satses tungt på grønn primærproduksjon.

Norge kan ikke lenger være bekjent av at landets viktigste yrkesgruppe skal ha ansvaret for å opprettholde distriktene og produsere mat på pur idealisme og dugnad. Alle jordbrukere må så snart som overhodet mulig gis en arbeidsinntekt som kan gi bøndene en anstendig levestandard Norge.