Teaterbransjens hvite maktdemonstrasjon

Ibsenprisens nominasjon av et antirastisk stykke endte med å underbygge mange av de fordommene vi antirasister jobber for å utslette. Hvordan kunne det skje?

Tre hvite skuespillere står på en scene der Norges eneste pris til dramatikere snart skal deles ut. De fremfører en tekst som er skrevet for melaninrike, og som handler om erfaringer med rasisme. De som har plassert dem der, har bedt dem lese et tekstutdrag som gjør at en av dem må si n-ordet tre ganger.

Det er i utgangspunktet en oppgitt, men vittig tekst. Men den fremføres med et melodramatisk sinne og stemmen i falsett. Det blir som en parodi på den irrasjonelle, sinte svarte kvinnen som teksten forklarer at den melaninrike karakteren ikke kan tillate seg å være.

Den ultimate kolonist

Skuespillerne snakker om hvordan hvite folk kommer unna med å møte uforberedt på jobb. De snubler uforberedt i ordene, de har ingen rytme. En hvit kvinne sier at den hvite kvinnen er blitt den ultimate kolonist, hun smiler, som om det er en hedersbetegnelse.

Vi som ser videoen av innslaget under utdelingen av Ibsenprisen, Norges eneste pris til dramatikere, vrir oss. Hvordan kunne det som burde vært en antirasistisk festforestilling, ende med å underbygge så mange av de fordommene vi antirasister jobber for å utslette?

Når vi ser nærmere etter, begynte det lenge før prisutdelingen i Skien.

«Selvransakende inntil det utmattende»

De tre nominerte til prisen, Nelly Winterhalder, Demian Vitanza og Camara Lundestad Joof, er alle i våre øyne svært dyktige kandidater som fortjente nominasjonen. I juryens begrunnelse for nominasjonene ser det imidlertid ikke ut som om de er enige med oss i det.

Winterhalder og Vitanzas tekster roses for «formmessig konsekvens» og «uanstrengt selvfølgelighet» og beskrives som «en perle av en tekst» eller «ekte teaterkunst», de «vekker og beveger oss» eller «treffer (på usentimentalt vis) de såreste punktene i oss».

Joofs tekst er derimot «selvransakende inntil det utmattende», «det er som om teksten leter etter sin form», den «dreier definisjonsmakten bort fra majoriteten».

Det kan virke som om juryen ikke forsto Joofs stykke. At de ikke hadde kompetanse til å peke på den rytmiske treffsikkerheten, de tettvevde allegoriske lagene, den ekstreme sårheten som skjuler seg bak en tynn ferniss av satire, den intelligente måten Joof lar publikum inngå som en absurd del av installasjonen på, når den hvite tilskueren viser seg ute av stand til å identifisere seg med den brune kroppen og ikke ser bak fernissen, men ler hjertelig av satiren.

Begrunnelsen sier mye om hvorfor teksten er politisk viktig, men lite om hvorfor den er god. Det ligger en slags ironi i hvor politisk uheldig det er at de valgte å smøre sammen en begrunnelse som får det til å se ut som om nominasjonen er et mangfoldstiltak.

Nødvendig å velge et utdrag med n-ordet i?

Fortellingen om at alle fremskritt, alle oppfinnelser og all god kunst er skapt av hvite, mens alle andre snylter på hvit intelligens og skaperevne, er en av de viktigste i rasismen.

Fortellingen er skapt og opprettholdt ved systematisk å underkjenne de historiske bidragene til alle som ikke er hvite, enten ved å gi æren til den nærmeste hvite eller ved å avskrive det skapte som dårlig.

Å skryte av et verk fordi det er viktig heller enn godt, glir rett inn i denne tradisjonen. Det bidrar til å underbygge rasistiske forestillinger. Slik har juryen gitt et godt eksempel på hvordan man helt uten å mene det kan volde skade fordi man hverken har eller tar seg tid til å oppsøke kompetansen man trenger for å unngå det.

Det er den samme kompetansemangelen som kommer til syne i lesingen som ble gjennomført under selve prisutdelingen.

Å skulle lese Joofs tekst høyt reiser mange spørsmål arrangøren nok burde diskutert på forhånd – for eksempel med Joof selv.

Bør en tekst som tematiserer rasisme og eksplisitt er skrevet for svarte kropper, leses av hvite på scenen?

Er det en praktisk nødvendighet eller en demonstrasjon av hvem som eier alle rom, og kan ta seg til rette i alle tekster?

Er det nødvendig å velge et utdrag med n-ordet i?

Hadde det vært lurt å få hjelp til faktisk å forstå teksten av noen som vet noe om rasisme som hverdagserfaring, ikke sensasjon?

Det var fordi dette ikke skjedde, at nominasjonen av Joofs stykke endte som en demonstrasjon av teaterbransjens hvite virkelighetsforståelse, inkompetanse og makt, heller enn som den antirasistiske seieren det burde vært.

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter