Debatt

Kort sagt, tirsdag 29. mars

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Skolevegring. Flyktninger og migranter. Kollektiv skyld. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Skolevegring: Vi må ikke bomme på kunnskapsgrunnlaget

I seks år ledet jeg Gyldendal Kompetanse, som utviklet kompetanseprogram for skolesektoren. Allerede i 2013 hadde vi fullt hus på muligens landets første fagdag om skolevegring.

«Det er på tide med et paradigmeskifte i foreldrestilen. Det handler først og fremst om å være fornøyd med det som er godt nok, både hos oss voksne og hos barna», skriver psykologspesialist Line Marie Warholm under vignetten «Foreldreliv» i Aftenposten 22. mars.

Nei. Når skolevegring endelig skaper bekymring på nasjonalt nivå, må vi ikke bomme på kunnskapsgrunnlaget vi har: Mange av disse barna har nevroutviklingstilstander. Eksempler er ADHD, Tourettes, autisme, dysleksi og profiler som nonverbale lærevansker, PDA (patologisk kravunnvikelse), FRU (fokusrelaterte utføringsvansker). Ofte udiagnostisert og forkledd i angst og depresjon.

For oss med nevroutviklingstilstander er ikke livet en sammenligningsøvelse mot en norm eller mot andres liv. Familier med alvorlig skolefravær har for lenge siden forlatt samfunnets forventninger om normalitet. Vi har erfart gjennom år etter år etter år at barnets nevrologiske, emosjonelle og eksistensielle behov er vårt ansvar.

På skolen må vi autister gå utover våre naturlige nevrologiske forutsetninger. På et nivå og med en intensitet som «vanlige folk» ikke kan forestille seg.

Husker du hvordan det var å tune inn på riktig frekvens? Fingrene som dirrer rundt knappen for ikke å miste signalet? Autistisk utbrenthet er konsekvensen. Feil kompetanse, manglende tilrettelegging og gamle strukturer i skole, hjelpeapparat og helsevesenet sender barna hjem.

Paradigmeskiftet skal skje i samfunnets kompetanse om nevrotilstander. Paradigmeskiftet skal ikke skje i foreldrestilen. Samfunnet og skolen skal tilpasse seg menneskene. Aldri omvendt.

Camilla J. Frølich, prosjektleder, tidligere konsernleder, cand.philol., mor og stemor til fire unge mennesker



Falsk og farlig dikotomi om flyktninger og migranter

Uvitenhet og populisme oser av reportasjen «Ungarn bygget piggtrådgjerder mot migranter. Nå bor flyktningene på Budapests beste hoteller» (Aftenposten 22. mars).

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Russlands president Vladimir Putin ønsker å destabilisere Europa. Tyrkiske myndigheter satte opp busser for å frakte folk til grensen mot Hellas. Russland sluset 5000 personer fra over 30 nasjoner over Storskog, mange med langt og lovlig opphold i Russland før de dro til Norge.

I 2015 var nesten 3/4 av asylsøkerne til Europa menn. En svært høy andel var enslige mindreårige gutter. I 2009 viste tanntester her i Norge at ni av ti asylsøkere som ble klassifisert som mindreårige, løy om sin alder.

Det er forskjell på flyktninger og migranter. En flyktning er fordrevet mot sin vilje. Migranter reiser frivillig og har oftest betalt menneskesmuglere for å komme til Europa. Denne skitne industrien har bidratt til å undergrave asylinstituttet i den grad at det stadig oftere tas til orde for at hele systemet må revideres.

I stedet for å sende sine unge menn til Europa som «ankerbarn», reiser ukrainske snekkere og IT-folk tilbake til Ukraina for å kjempe. Fra Ukraina kommer det ikke unge menn, det kommer kvinner og barn. De kommer fordi mennene deres er villige til å ofre alt for å kunne ha en meningsfylt fremtid for seg selv og sine familier i eget land. Det avkrever respekt.

Man må være totalt historieløs for ikke å forstå hvorfor Øst-Europa ønsker ukrainerne velkommen: De har vært under russisk okkupasjon selv.

Det ukrainske folk er offer for en blodig invasjon. Det er vårt naboland som angriper. Det er vår skjebne som står på spill. Kampen står mellom demokrati og diktatur.

Hanne Mørk, rettstolk og lærebokforfatter


Russaranes ansvar

I kommentarar til mitt innlegg i Aftenposten 16. mars åtvarar Arne Thodok Eriksen (22. mars) og Gro Nystuen (23. mars) mot å legga kollektiv skuld på det russiske folket for invasjonen av Ukraina.

Ja, skuld i juridisk forstand er individuell. Mitt poeng er at dei to av tre russarar som utgjer «Putins fleirtal» må tenka over sitt moralske og politiske ansvar for gong på gong å ha vald ein autokratisk, nasjonalistisk og imperialistisk president og heia fram hans aggressive, folkerettsstridige og krigsforbrytarske utanrikspolitikk.

Sjølvsagt er dei over lang tid blitt tuta øyra fulle av løgnaktig propaganda, og aktiv opposisjon er risikabelt. Men eg har svært vanskeleg for å tru at så mange er «lurt» til å støtta Putin, at «feil» røystegjeving eller svar på spørsmål frå meiningsmålarar nødvendigvis får personlege følgjer, eller at alle måtar å visa sivilt mot på, som mange russarar alt gjer, er like farlege.

Som Karl Jaspers skreiv i 1946, var erkjenning av nasjonal skuld eit vilkår for ei moralsk og politisk attføding av Tyskland. Det gjeld òg Russland etter krigen.

Tore Nedrebø, tidligere diplomat og ambassadør


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt