Er du mann og bor på Sagene, skal du statistisk sett dø syv år før en mann som bor på Slemdal
Hvorfor er det sånn, og er det noe vi kan gjøre noe med?
Det er store forskjeller i byen vår. Det er her vi finner mange av de rikeste i landet, men samtidig flere av de fattigste. Utdanningsnivået er høyest i Norge, men i bydelene i Groruddalen og Søndre Nordstrand har rundt en tredjedel av dem mellom 30 og 59 år ikke mer skolegang enn grunnskole.
Mangel på arbeid, lav inntekt og trange eller dårlige boligforhold påvirker helse og livskvalitet. Dette vises igjen ved at det er flest uten arbeid i de samme bydelene.
Hvordan vi lever, påvirker helsen vår og hvor lenge vi lever. Det påvirker livskvaliteten mens vi lever. Vi så det under pandemien også: Flere ble sykere øst for Akerselva.
Sosial og økonomisk ulikhet tidlig i livet er med på å legge grunnlaget for livet og mulighetene til Oslo-folk. Ulikhet påvirker også valgene vi tar, når det gjelder mat, fysisk aktivitet og rusbruk senere i livet. På denne måten dannes det systematiske mønstre i hva slags helse og livskvalitet folk har.
Det er urettferdig, og vi kan ikke fortsette å ha det sånn. Sammen må vi løfte folkehelsen over hele byen, så både de på Slemdal og de på Sagene får lange og gode liv.
Pandemien er en ulikhetsmaskin
Personer med kort utdanning og lav inntekt er blitt rammet hardere av covid-19 enn resten av befolkningen.
Vi har fortsatt ikke alle svarene på hvorfor disse er overrepresentert i påvist smitte, innleggelser, respiratorbruk og død knyttet til covid-19. Men arbeidsforhold, boforhold, helsekompetanse, forsinket tilgang til helsetjenester og underliggende sykdommer kan være underliggende faktorer.
Å skjerme seg for smitte ved å være på hjemmekontoret er også lettere å få til i yrker med høyere utdanning enn i servicenære jobber.
Sannsynligvis har smitteverntiltakene i seg selv også hatt store helsekonsekvenser. Særlig i Oslo, som har hatt de mest omfattende tiltakene over tid.
Mange har slitt under pandemien, og det var bakgrunnen for at byrådet i fjor gjennomførte et stort løft for psykisk helse med over 100 millioner i ekstrabevilgninger til lavterskel psykisk helsehjelp over hele byen. Men det betyr ikke at vi er i mål. Vi lever i usikre tider, og det påvirker oss alle.
Vi må gjøre mer
De aller fleste er enige i at ulikhet ikke er bra for et samfunn, og at vi må prøve å bekjempe det. Det sittende byrådet har innført gratis aktivitetsskole, flere ansatte i hjemmetjenesten og skolene. Og i løpet av året blir det gratis skolemat på videregående og til neste år i ungdomsskolen, finansiert av en moderat eiendomsskatt.
Men med pandemien og økte priser på strøm, mat og drivstoff frykter jeg at ulikhetene i byen vår vil fortsette å øke hvis vi ikke tar flere systematiske grep.
Derfor lager vi nå for første gang en folkehelsestrategi for hovedstaden. Med den skal vi jobbe videre for å utjevne sosiale forskjeller. I arbeidet skal vi lytte til Oslo-folk og er helt avhengig av å få innbyggernes innspill. Og vi vet at tidlig innsats er viktig for å fremme helse og livskvalitet og for å forebygge at sosiale forskjeller i helse oppstår og vedlikeholdes gjennom generasjoner.
Jeg inviterer Oslo-folk til å delta i arbeidet med en folkehelsestrategi gjennom de arrangementene og høringene vi skal ha de neste månedene. Bare sammen kan vi endre byen vår til det bedre, så vi og dem vi er glade i, både får bedre helse og lever lenger.
