Jeg har doktorgrad i nevrovitenskap. Likevel kan jeg se langt etter fast jobb.
Arbeidsvilkårene som unge forskere må leve med, skaper en kamp få orker å stå i over tid.
Jeg er 30 år og har vært i arbeidslivet i snart seks år. Jeg jobber som hjerneforsker og har doktorgrad i nevrovitenskap. Likevel kan jeg se langt etter fast jobb.
Dette lever jeg forholdsvis godt med. Jeg har alltid visst at om jeg skal vie livet mitt til forskning, er det på tross av midlertidighet, høyt arbeidspress og hard konkurranse. For ikke å glemme en lønn under gjennomsnittet og mye gratis overtidsarbeid.
Det er bare én grunn til at jeg gjør det og det er et brennende ønske om å finne ut mer om hvordan hjernen fungerer.
Ingen midler, ingen forskning, ingen jobb
Debatten som raser om norsk forskning, fremstår for mange som en elitekamp. Meritterte professorer mot toppolitikere.
Det er viktig og riktig at høytstående forskere tar denne kampen på alvor. Men når Aftenpodden omtaler det som en kamp mellom to eliter, glemmer de den største andelen av dem det gjelder: de mange midlertidig ansatte stipendiater, postdoktorer, og forskere.
Ikke bare er vi avhengige av Forskningsrådets bevilgninger for å dekke forskningen vår, vi trenger dem for å dekke våre egne stillinger. Ingen midler, ingen forskning, og ingen jobb.
I år brukte jeg en måned av min arbeidstid på en søknad til Forskningsrådet. Denne skulle med litt flaks gi meg muligheten til å reise til en samarbeidspartner i Australia.
Jeg skulle lære nye teknikker og bygge nettverk, for så å etablere min forskningsaktivitet i Norge. Med kuttene i Forskningsrådets bevilgninger blir det som virket som ganske usannsynlig, tilnærmet umulig.
Neste år blir det etter signalene ingen mulighet i det hele tatt. Innen neste mulighet vil min nåværende stilling for lengst ha løpt ut.
Et ødeleggende slag
Så når politikerne gjør drastiske reduksjoner i bevilgningene til norsk grunnforskning, er det ikke et lite tilbakeslag for en elite som allerede svømmer i penger. Det er en dråpe i et beger som har rent over lenge. Det er en ytterligere reduksjon av en nær ikke-eksisterende forutsigbarhet og trygghet i arbeidshverdagen til unge forskere. Og det er et potensielt ødeleggende slag mot mange av disse menneskenes karriere.
Jeg kjenner ingen som forsker fordi de finner arbeidssituasjonen attraktiv. Derimot kjenner jeg mange som gjør det på tross av omstendighetene. Men er det slik vi vil at forskningen skal være?
Høy utskiftning og ekstremt arbeidspress
Er det dette vi ønsker for dem som skal generere kunnskap vi kan stole på?
Slik forskning koster ikke bare penger, men tid og forutsigbarhet. Forskningsmiljøene preges i stedet av høy utskiftning og ekstremt arbeidspress som i mange tilfeller direkte hemmer forskningen.
Skal det komme noe godt ut av dette, håper jeg at det kan sette lys på de allerede store utfordringene for dagens forskningsmiljøer. For de arbeidsvilkårene unge forskere må leve med, skaper en kamp som få orker å stå i over tid. Ikke bare blir mange deprimert og sykmeldt, men det gjør at dyktige folk slutter i hopetall.
Dersom regjeringen ønsker solid kunnskap og sterk grunnforskning, bør de snarest se på hvordan de kan gjøre denne situasjonen bedre heller enn verre.
