Debatt

Avkolonisering er ikke en eksistensiell trussel mot akademia

  • Ine Therese Berg
    Førsteamanuensis, Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU
Det er merkelig at en merittert professor ikke forstår behovet for å utvide horisonten mot filosofiske, politiske og estetiske paradigmer fra andre deler av verden, skriver Ine Therese Berg (bildet).

Vi må utvide kunnskapsgrunnlaget. Hvis ikke, blir studiene mindre relevante for en stadig mer mangfoldig studentmasse.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Professor emeritus ved Universitetet i Stavanger Per Arne Bjørkum slår i en kronikk i Aftenposten 9. mai fast at avkolonisering ikke hører hjemme i akademia. Har han satt seg inn i hvordan norske akademikere arbeider med avkolonisering? Eller baserer han sitt utspill på outrerte eksempler fra noen få amerikanske læresteder?

Når trusselbildet er kansellering av Aristoteles fordi han eide slaver, virker det som det er det siste. Det er flere innganger til avkolonisering enn Bjørkum gir inntrykk av, som ikke innebærer å bytte ut sentrale filosofer fordi de ikke er politisk korrekte.

Utveksling på alle samfunnsnivåer

Bjørkum argumenterer som om klassiske fag kun har vitenskapelige tekster i pensum. Det stiller eksempelet med Aristoteles i et merkelig lys. Aristoteles er jo nettopp en førvitenskapelig tenker. Han er likevel del av en europeisk filosofisk og estetisk kanon på tvers av flere klassiske akademiske disipliner.

Vesten har imidlertid ikke lenger et enerådende politisk og kulturelt hegemoni. Det er lenge siden vi nærmet oss klassikerne som universelle idealer.

Vi lever i en globalisert verden hvor det er utveksling på alle nivåer av samfunnet. Det er merkelig at en merittert professor ikke forstår behovet for å utvide horisonten mot filosofiske, politiske og estetiske paradigmer fra andre deler av verden.

Å ekskludere kunnskap som ikke er produsert innenfor vårt eget vitenskapelige paradigme, er sirkelargumentasjon som stopper all utvikling. Hvis vi ikke kan utvide kunnskapsgrunnlaget, blir studiene mindre relevante for en stadig mer mangfoldig studentmasse og i fremtidens internasjonale arbeidsliv, og studentene står fattigere igjen.

Dette er den lite kontroversielle kjernen i avkolonisering.

En evidensbasert og kritisk tilnærming

Bjørkum fremstiller det som at man ikke kan ha en evidensbasert og kritisk tilnærming til ikke-vitenskapelige tradisjoner og kultur. Han henviser til nobelprisvinner Tú Yōuyōu som «gjennom forskning på kinesisk plantemedisin kom frem til et virkestoff i en plante som tok livet av malarialarvene».

Han spør retorisk om norske studenter skal lære om tusen kinesiske planter. Svaret er for de fleste nei. Derimot bør nobelprisvinnerens forskning sikres en plass i pensum for å inspirere potensielle fremtidige medisinske forskere til å utvide horisonten i jakten på nye behandlingsformer og medisiner og i forståelsen av ulike folkegruppers tilnærming til helse.

Innovasjon og tverrfaglighet står sterkt

Vitenskapsteorien stopper ikke ved filosofen Karl Popper. At status og anerkjennelse av kunnskap er knyttet til blant annet klasse, kjønn og kulturelt opphav, er grunnleggende vitenskapsteoretiske og sosiologiske perspektiver bredt akseptert innen akademia.

Hva skal vi med denne innsikten om ikke å utfordre strukturelle skjevheter som blant annet innebærer at vi ikke trenger å lære noe om praksiser som er helt sentrale innen andre kulturkretser?

I tillegg til kritisk tenkning og evidensbasert forskning står også innovasjon og tverrfaglighet sterkt ved moderne universiteter.

Dekoloniale perspektiver inviterer til nettopp dette. Når avkolonisering med bred pensel males opp som en eksistensiell trussel mot akademia, er det verdt å minne om at nysgjerrighet er en grunnleggende vitenskapelig dyd og nødvendighet.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Akademia
  2. Forskning
  3. Høyere utdanning
  4. Universitetet i Stavanger