Forgiftning av debatten om kommunisme
Lars Borgersrud svarer Bernt Hagtvet.
Med henvisning til Stéphane Courtois’ bok om kommunismens ofre fortsetter Bernt Hagtvet i Aftenposten 20. august å gjøre Dag Solstad ansvarlig for 100 millioner menneskeliv. Det er like usaklig som da han i 2016 kalte en annen stor forfatter, Kjartan Fløgstad, for en «klovn». Hagtvet avlegger også meg en visitt.
En viktig grunn til at Courtois’ bok er omstridt, er at den ikke skiller mellom kommunisme som politisk ideologi og hva stater, politiske partier, grupper og enkeltpersoner har gjort i kommunismens navn.
Hagtvedt bruker samme teknikk. Dermed blir drepte under Stalins regime, drepte i en rekke kriger etter andre verdenskrig, ja, andre verdenskrig i seg selv, ofre for «kommunismen».
Det Hølmebakk kalte «brønnpissing»
Med denne logikken blir de som er tilhengere av kommunismens ideer om frihet for alle mot kapitalisme og imperialisme, potensielle forbrytere.
Med en slik logikk blir de som bekjenner seg til islam, gjort ansvarlige for IS- og Al-Qaida-terror. De som tror på kristendommen, blir gjort ansvarlige for de uhyrlighetene som er begått i kristendommens navn siden antikken.
Ja, de som bekjenner seg til de humanistiske ideene om spredning av Vestens demokrati og kvinnefrigjøring, blir skyldige i 20 års okkupasjon av Afghanistan.
De fleste vil forstå at det er urettferdig å hevde dette. Men det er denne teknikken Hagtvet bruker. Det er en forgiftning av debatten. Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk kalte det «brønnpissing».
Forskjellige utgaver
Courtois’ bok er også omstridt på grunn av kildebruken, som vist for Norge i min forrige replikk.
Selv om Hagtvet selvfølgelig har rett i at det ikke spiller noen rolle i den store sammenhengen, så har det en viss betydning for vurderingen av øvrige opplysninger.
Kilden, Torgrim Titlestad, som selv har produsert et enestående defensorat for kommunisten Peder Furubotn med boken I Stalins skygge (1997), gir i nettutgaven 20. august et forvirrende bilde av hva som står i de forskjellige utgavene av boken.
Jeg har 13. august gjengitt hva som står om «gunfight» i den engelske utgaven. Det er direkte sitat. I den franske utgaven står det (s. 364) ikke noe om skuddveksling, men det står at « ... Furubotn ... qui, connessant les méthodes soviétiques, s'était retranché chez lui des amis armés. À la suite de cet véritable ’rodéo’ digne d'un film policier, le PCN perdit l'essentiel de ses forces vives militantes».
Altså at Furubotn hadde forskanset seg med væpnede venner, og at i den påfølgende ’rodeo’ mistet NKP det meste av sine militante styrker.
I den svenske utgaven (s. 340) er ’rodeo’ og ’gunfight’ blitt slik: «Furubotn ... hade förskansat sig i sitt hem med beväpnade venner. Efter denne uppgörelse, värdig en TV-deckare, förlorade NKP största delen av sin kraft.»
Om det er ’rodéo’, ’gunfight’ eller ’TV-deckare’ som Titlestad har opplyst Courtois, er ikke så enkelt for oss å vite. For alle tre utgavene viser til Titlestads bok uten sidehenvisning. Men fremstillingen av denne hendingen i de tre utgavene er uansett tøv.
