Det er Stortinget, ikke Nim, som bestemmer oljepolitikken i Norge

  • Michael Tetzschner
Et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget gikk hardt ut mot rådene til Norges institusjon for menneskerettigheter, et av Stortingets underliggende organer. På bildet: komitéleder Peter Frølich (H), tatt 8. februar.

Nasjonal institusjon for menneskerettigheters aktivisme er problematisk.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Spaltist Marianne Marthinsen skriver i Aftenposten 12. juni om det hun mener er en tilspisset konflikt mellom klimahensyn og olje. I tillegg er hun nedslått over «stortingsflertallets aggresjon».

Fremstillingen er så skjev og full av vesentlige utelatelser at den krever en oppklaring.

Miljøorganisasjonene fikk, etter å ha tapt i to underinstanser, prøvd for Høyesterett om tildelingen av utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde skulle kjennes ugyldig.

De hevdet at Grunnlovens paragraf 112 kan leses som et forbud mot å gi tillatelse til videre oljeleting. 23. konsesjonsrunde ville da være ulovlig, i likhet med alle fremtidige konsesjonsrunder. Saksøkerne tapte på alle punkter.

Høyesterett slår fast at norsk oljepolitikk ikke er i strid med Grunnloven. Den stortingsopprettede institusjonen Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (Nim) innga et omfangsrikt støtteskriv for saksøkerne.

Nims aktivisme er problematisk av flere grunner.

Så bort fra maktfordelingssystemet

Hvis Nim skal overvåke menneskerettighetene, må det skje ut fra kunnskap om rettstilstanden slik den faktisk er. I sin iver etter å spille en politisk rolle i saker det tillegger Stortinget å bestemme, var Nim villig til å se bort fra de grunnleggende elementene i vårt maktfordelingssystem ved forsøket på å bevege Høyesterett i aktivistisk retning. En invitasjon domstolen klokelig avslo.

Marthinsen nevner så vidt at Høyesterett avviste saksøkernes rettsoppfatning, men uten å nevne resonnementene for hvorfor domstolene ikke kan overta Stortingets ansvar for å velge virkemidlene for å motvirke klimaulemper. Deretter begir Marthinsen seg inn på å forklare det hun mener «er premissene dommen etablerte».

Disse «premissene» dukker så opp i et forsvar for at Nim fortsatt – etter å ha tatt feil av rettsgrunnlaget – skal gi rådgivning om oppfølging av synspunkter som ikke hadde betydning sakens utfall.

Jus skal ikke fremtvinge politikk

Marthinsen kan ha rett i at mange stiller spørsmål ved Nims faglige nivå og rolleforståelse og sier sin mening i debatten. Men hun tar feil når hun mener kritikken ikke går på å være uenig med Stortinget.

Kritikken går ut på at Stortinget har demokratisk legitimitet som ikke kan delegeres til et begrenset juridisk miljø som i tillegg har problemer med å akseptere en klar og utvetydig høyesterettsdom.

Nim og saksøkerne ba Høyesterett om å avvikle norsk oljeutvinning uten å involvere Stortinget. Politikk kan nok bli til nye rettsregler, men jusen kan ikke fremtvinge en annen politikk utenom demokratiske vedtak.