Debatt

Har «kanselleringskultur» rot i virkeligheten? Det er helt naturlig å være skeptisk.

  • Lisa Esohel Knudsen
    Lisa Esohel Knudsen
    Forfatter
Å påstå at Kate Clanchy er blitt kansellert, blir helt feil, skriver Lisa Esohel Knudsen.

Myten om «kanselleringskultur» er et større problem for ytringsfriheten.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

1. februar publiserte Aftenposten en lang kronikk av medieviter Alex Iversen hvor han trekker frem et eksempel på det han mener er kanselleringskultur, og han greier ut om hvorfor denne «ukulturen» er farlig for samfunnet.

Iversen starter ved å skrive at han har lest en nylig publisert debattbok hvor en «ung forfatter» hevder at fenomenet kanselleringskultur ikke har rot i virkeligheten.

Den unge forfatteren (altså meg) anklages deretter for å drive med «gaslighting» – et begrep som brukes for å forklare en form for manipulasjon som overgripere bruker mot sine ofre. Iversen påstår at «ingen som har fulgt debatten om «cancel culture» trenger å tvile på at fenomenet eksisterer».

Unyansert, utilstrekkelig og ofte direkte feil

Men jeg har fulgt debatten. Siden jeg startet å skrive boken «Det er personlig. Om rasisme og ytringsfrihet» for snart to år siden, har jeg fulgt denne debatten nøye. Det jeg har funnet, er at de mye omtalte kanselleringssakene altfor ofte fremstilles unyansert og utilstrekkelig. Mange av dem fremstilles direkte feil. Dette gjelder også saken om den prisbelønnede poeten og læreren Kate Clanchy.

Saken handler i korte trekk om den prisbelønnede forfatteren, poeten og tidligere læreren Kate Clanchy og hennes bok «Some Kids I Taught and What They Taught Me», som ble publisert i 2019.

Slik Alex Iversen fremstiller saken, handler dette om en kvinne som ble offer for en bevegelse bestående av «nyvåkne» aktivister på jakt etter rasister de kunne «kansellere». Iversen trekker frem to eksempler hvor Clanchy beskriver elever med «mandelformede øyne» og «sjokoladebrun hud», som bakgrunnen for kritikken.

Det fremstilles som om hun får livet og karrieren ødelagt i antirasismens navn. Så enkelt er det altså. Ikke.

Iversens lesere får inntrykk av at Clanchy ble forlatt og sviktet av både forlaget og foreningen som tildelte henne en pris i 2020. Det fremstilles som om hun får livet og karrieren ødelagt i antirasismens navn. Så enkelt er det altså. Ikke. For oss som over lang tid har fulgt debatten om «cancel culture», er det blitt en selvfølge å sjekke faktaene før man godtar premisset.

Slik startet det egentlig:

I en Twitter-post som nå er slettet, henvender Kate Clanchy seg til nettstedet Goodreads og påstår at noen har funnet opp rasistiske sitater i en kritisk anmeldelse av boken hennes. Hun mottar massiv støtte fra sine nesten 40.000 følgere på Twitter.

Men så viser det seg jo at sitatene som Clanchy kalte «rasistiske», faktisk er å finne i boken. Det hele startet rett og slett med at Clanchy selv ville fjerne negativ omtale av boken på Goodreads gjennom å lyve om innholdet i sin egen bok.

Det kritikerne på Goodreads blant annet trakk frem, var passasjer i boken hvor Clanchy beskriver tidligere elever slik: «long & slender as many of the Somali kids are, with a thin nose, narrow skull, & very dark, almost black skin». Og: «Tall, strong, African Jonathan.» En elev som selv ikke identifiserer seg som jødisk, har en «fine Ashkenazi nose».

Men det var ikke bare rasistiske konnotasjoner som kritikerne mente var problematisk. Også måten hun skriver om elever med autisme som «rare» og «irriterende», var noe som ga enkelte lesere en dårlig smak i munnen.

For meg virker dette helt klart kritikkverdig og noe som ville være naturlig for et forlag å se nærmere på. Da det oppstår uenigheter mellom Clanchy og forlaget om en ny utgave, valgte begge partene til slutt å avslutte samarbeidet. Det gikk ikke lang tid før Clanchys bok ble plukket opp av et annet forlag. Boken er allerede utgitt i revidert utgave. The Orwell Foundation har heller ikke tatt avstand fra henne, slik Iversen skriver. Å påstå at hun er blitt kansellert, blir derfor helt feil.

Et større problem

Det er dette Iversen mener er «kanselleringskultur». Men når så mange eksempler viser seg å være feilaktige, mener jeg det er helt naturlig å være skeptisk til at fenomenet «kanselleringskultur», slik Iversen fremstiller det, har rot i virkeligheten.

Jeg vil faktisk mene at det er et større problem for ytringsfriheten at myten om «kanselleringskultur» får spre seg gjennom saker som er så tydelig feilaktige.

Les også

  1. Alex Iversen: Fortjente Kate Clanchy å bli stemplet som rasist?

  2. Folk vil flytte statuer, fjerne kunstverk og «kansellere» forelesere. Hvor har den nye oppvåkningen tatt oss?

Les mer om

  1. Ytringsfrihet