Debatt

Klimaendring blir et hetere og hetere tema | Rosa Manzo

  • Rosa Manzo, stipendiat ved PluriCourts, Universitetet i Oslo

Et økende antall klimasaker er meldt inn til nasjonale domstoler, blant annet i Norge, der Greenpeace og Natur og Ungdom saksøker staten for å åpne for oljeleting i Barentshavet, skriver innleggsforfatteren. Oljeriggen Transocean Spitsbergen ble i 2014 bordret i protest mot planene om prøveboring nær Bjørnøya. Foto: GREENPEACE/NTB scanpix

Hvilket ansvar skal statene ha ved miljøskader?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Debatten om klimaendringer er blitt stadig mer opphetet og omfattende etter at USAs president truet med å trekke landet ut av Paris-avtalen.

I tillegg er et økende antall klimasaker nylig meldt inn til nasjonale domstoler.

Det gjelder blant annet Norge, der Greenpeace og Natur og Ungdom saksøker staten for å åpne for oljeleting i Barentshavet, som de hevder utgjør brudd på paragraf 112 i den norske grunnloven og på Paris-avtalen (PA).

Les også

Naturvernere om oljeplanene til Søviknes: – Frontalangrep på klimaet

Frontiers of International Environmental Law er tittelen på en workshop som nylig ble arrangert av Universitetet i Oslo, der en gruppe fageksperter har diskutert internasjonale miljølovbestemmelser i dagens politiske kontekst.

To emner er blitt spesielt debattert blant deltagerne: det ene er hvilket ansvar statene skal ha ved miljøskader, for eksempel klimaendringer. Et annet var behandlingen av klimaspørsmål i nasjonale domstoler.

Politisering av domstoler?

Enkelte ser en risiko for politisering av nasjonale domstoler som bes om å behandle miljøsaker, som klimaendringer.

Finnes det en faktisk risiko for politisering?

Dette spørsmålet henger sammen med det første emnet: Kan statene som er parter i Paris-avtalen, holdes ansvarlige for klimaendringer? Spørsmålet er ikke enkelt.

Det skyldes at internasjonale miljøavtaler har en tendens til å formulere forpliktelsene løst.

For Paris-avtalen vil det si at statene som er parter i avtalen, har bundet seg til å iverksette miljøvennlig klimapolitikk (nasjonalt bestemte bidrag) fremfor å forplikte seg til et globalt mål for CO2-reduksjon. Dermed får heller ikke statene et generelt ansvar for klimaendringer.

Rosa Manzo. Foto: Privat

Det går i stedet an å påstå at en enkeltstat ikke har iverksatt den best tilgjengelige og mest lønnsomme miljøpolitikken og at den derfor har bidratt til heving av klodens temperatur.

En enkeltstat kan da stilles til ansvar for klimaendringer, så lenge det kan påvises at de har brutt aktsomhetsstandarden. Paris-avtalen henviser faktisk til aktsomhet i paragraf 4.

Spørsmålet er da om de nasjonale domstolene har lov til å basere sin dom på internasjonal lov.

Underdomstoler

Det er mulig at nasjonale domstoler kan fungere som underdomstoler for å fylle hullet i jurisdiksjonen fordi vi mangler internasjonale miljødomstoler. Dermed kan nasjonale domstoler tilkjenne en stat ansvar for å ha forårsaket klimaendringer med utgangspunkt i internasjonal lov.

Det vil også være mulig å påstå at en stat forbryter seg mot fremtidige generasjoner, så lenge det er påvist at den ikke tar tilstrekkelig hensyn til fremtidige generasjoners interesser.

Da vil prinsippet om fremtidige generasjoners rettigheter være tatt hensyn til i både Paris-avtalen og i nasjonale lover.

Oversatt fra engelsk av Inger Sverreson Holmes


På Twitter: @ManzoRosa_Norge

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Natur og Ungdom
  2. Greenpeace
  3. Parisavtalen
  4. Miljøpolitikk
  5. Klimaendringer
  6. Lov og rett

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Regjeringsadvokaten tar feil om Parisavtalen

  2. NORGE

    Beskytter Grunnloven ufødte barn mot klimakrise?

  3. DEBATT

    En ikke-bindende migrasjonspakt. Hva skal man mene?

  4. POLITIKK

    Lang kø til klimarettssaken: Her er fire ting du bør vite

  5. DEBATT

    Er Norge en klimaskurk eller en klimahelt?

  6. KRONIKK

    Forskere: Enda strengere innvandringspolitikk er ikke nøkkelen til å sikre velferdsstaten