Mistenkeliggjøring av Viggo Kristiansen er dårlig nytt for rettssikkerheten

  • Bjørn Olav Jahr
    Bjørn Olav Jahr
    Forfatter av boken «Drapene i Baneheia»
Viggo Kristiansen på vei hjem sammen med sin far Svein Kristiansen, etter at den drapsdømte mannen ble løslatt i fjor.

Aftenpostens kommentator gjør sitt for å forhindre at Kristiansen blir renvasket.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Han var uinteressert i å lete etter jentene, til stor overraskelse fra mange av dem som kjente ham», skriver Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm 7. september.

At Viggo Kristiansen ikke lette etter Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) i Baneheia i Kristiansand i mai 2000, er ifølge Slettholm et argument for at han fortsatt kan være skyldig i drap og voldtekt. Dette spekulative argumentet har Slettholm lånt fra mindretallet i Gjenopptakelseskommisjonen.

I min siste bok, «Prosessen mot Viggo Kristiansen», fremkommer det at ca. 110 frivillige lette etter jentene. I Kristiansand og omegn bor det ca. 65.000 mennesker. Hva om Kristiansen hadde meldt seg frivillig for å lete etter jentene? Hvordan hadde Slettholm tolket det?

DNA-treff

«Skjev mediedekning motsatt vei», heter det i Slettholms kommentar. Virkelig? Det finnes ingen refleksjon i Slettholms kommentar om hvorfor stadig flere medier nå omtaler saken i nøytrale vendinger.

Aftenposten har knapt dekket den nye etterforskningen av Baneheia-saken. Men de fleste har likevel registrert at man nå har funnet flere fullverdige DNA-treff fra Jan Helge Andersen på begge jentene, DNA som tilsier at han har begått grove overgrep. Viggo Kristiansen finnes det ingen spor etter. Andersen har forklart at han satt med ryggen til mens Kristiansen begikk overgrep.

Bjørn Olav Jahr er journalist og forfatter. I 2017 ga han ut boken «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet.»

Det er også kommet frem at Agder politidistrikt ikke har informert videre om en voldtektsanmeldelse fra 2009 mot Jan Helge Andersen. Agder politidistrikt henla saken. Men jenta som anmeldte, fikk likevel voldsoffererstatning på 200.000 kroner. Det er oppsiktsvekkende ved en henlagt sak og tyder på at noen har ment at Andersen var kapabel til å begå ugjerninger alene.

Slettholm holder likevel fast ved narrativet at det er «vel så sannsynlig at det er to gjerningsmenn i Baneheia», uten godt nok å underbygge hvorfor. Han reflekterer heller ikke over at Kripos tidlig var sikre på at det måtte være én gjerningsmann grunnet situasjonsspor på åstedet og det at jentene er drept på identisk måte.

Hvorfor denne retorikken?

Aftenpostens kommentator gjør sitt for å forhindre at Viggo Kristiansen blir renvasket. Han omtaler Kristiansens mobiltrafikk, som viser at mobilen ikke har vært på åstedet mens ugjerningene fant sted, som det «såkalte ‘mobilbeviset’».

Hvorfor denne retorikken? Et mobilbevis er et sterkt bevis. Det brukes til å dømme folk og til å utelukke folk. Baneheia-saken er unntaket.

I Slettholms verden heter det at «basestasjonen dekker i utgangspunktet ikke åstedet». «I utgangspunktet»? Gjentatte målinger viser at basestasjonen Viggo var knyttet opp mot, ikke dekker åstedet. Det finnes det seks andre basestasjoner som gjør.

«Tvilen vil være sentral», skriver Slettholm. Som om det er en juridisk spissfindighet og ikke det massive bevisbildet mot Jan Helge Andersen – mannen både politiet, påtalemyndigheten, rettsvesenet og mediene valgte å stole på – som til slutt vil få Viggo Kristiansen frifunnet.

En mistenkeliggjøring av Viggo Kristiansen er godt nytt for alle som har begått grove feil i Baneheia-saken. Men det er dårlig nytt for rettssikkerheten.