Jeg har kjent tvang. Som ansatt i barnevernet har jeg brukt tvang. Aldri mer | Marius N. Karlstrøm

Visst ble jeg myk og mør under tvang. Men etterpå ble jeg enda hardere, bevæpnet med mistillit.

Jeg er født og oppvokst i barnevernet. Jobbet i barnevernet. Offer for tvang, utøver av tvang. Eks-versting.

Vernepleier Steinar T. Olsen skriver om tvang i Aftenposten 26. april: «Tvang i psykisk helse er omsorg. Man beskytter mennesker.»

Er du blitt lagt i gulvet?

Jeg har kjent tvang. Og som ansatt i barnevernet har jeg brukt tvang. Aldri mer.

Å få juling er som en bedre middag i forhold. Skviset med kinnet i gulvet er du fratatt alt unntatt ord.

Med hodet i puten

14 år gammel kom jeg til en akuttinstitusjon. Lukket avdeling.

Utenpå var jeg verstingen, den som kalte personalet hore og spyttet i maten deres. Som pisset i søppelbøtten og lo når alle lurte på hvor stanken kom fra.

Inni meg var jeg i evig beredskap – ekspert på overlevelse, amatør på trygghet.

Én dag vil avdelingslederen snakke. Det vekket vonde minner, jeg vil ikke prate, prøver å gå.

Han holder meg fast, grepet gjør meg lynklar – som rusen av amfetamin. Jeg er skviset, men skjerpet.

Sparket mitt kommer i ren overlevelse og treffer personaldamen ved øret.

Avdelingslederen og damen kaster seg over meg og blir sittende. Jeg har knærne i gulvet og overkroppen i sengen. Pusten min er presset mellom dyner og puter.

Det kjennes som døden neste.

De prøver å trykke forståelse i meg mens panikken tar pulsen.

Med min siste lille rest truer jeg:

– Når dere slipper, skal jeg drepe dere. Dere kan aldri føle dere trygge.

Jeg mener hvert ord.

Til slutt gråter jeg puten våt, skammen tar plassen til aggresjonen.

Og etterpå snakker ingen om det.

Bevæpnet med mistillit erklærer jeg krig og vinner den ved å pumpe på med mer piss i bøtten og «uønsket oppførsel».

Med tvang hadde de skapt mer av det de ønsket å fjerne.

I «systemet» lærer du etterhvert å sjonglere for å overleve. Men utenfor systemets øyne kommer virkeligheten.

Kanskje på et Nav-kontor ti år senere. Kanskje i fylla. Kanskje mot kona og barna.

Hvem definerer?

Vet du hvordan tvang kjennes, Olsen?

Du kan spørre oss.

Du skriver at «Formålet er å beskytte pasienten selv, andre i samfunnet eller begge deler. En del av pasientpopulasjonen i psykisk helsevern er mennesker uten innsikt i egen sykdom.»

Hvilken innsikt har du? På hvilket grunnlag gis diagnoser og tvang? Hvem definerer om tvang oppleves som omsorg eller overgrep?

Du refererer til folk som ikke vet sitt eget beste. Jeg visste mitt eget beste: å slåss for livet.

Noen uker etter kom jeg til nok en barnevernsinstitusjon. En del av dressuren var øya Holmen.

Tynnkledd i den iskalde hytta ble jeg plassert på en benk med ryggen mot veggen.

Jeg visste ikke for hvor lenge, jeg fikk ikke snakke, lederen satt i sofaen foran meg med headset, spiste burgere og så på tv.

Jeg skallet hodet i veggen for å bryte ut av helvetet. Ingen reaksjon.

Slik satt jeg i tre dager. På havregryn og vann. 14 år.

Jeg ble myk og mør, og full av mistillit. Rus, vold og kriminalitet ble min løsning.

Utøver av tvang

Så fikk jeg jobb i barnevernet. Hver dag gjennom seks år brukte vi unødig tvang.

Visst måtte tvang dokumenteres, men det var enkelt. «Dokumentasjon» var å hevde at vi «beskytter pasienten, personalet eller inventar».

Jeg lærte at det er den ansattes opplevelse som gjelder.

Hva når vedkommende har lav terskel for å føle seg truet?

Hva om pasienten føler seg truet?

Da ender det gjerne i episoder som blir liggende i journalen som «uønsket oppførsel» – ytterligere forsvar av tvang, begrunnet i «brukerens historikk».

Når ungdommen korrekt kalte oss «maktsjuke», tok vi ukepenger fra dem. Vi tok ytringsfriheten deres og kalte det «fagfundert».

Jeg har ikke erfaring med pasienter som er fratatt sin samtykkekompetanse og/eller er psykotiske, og uttaler meg her ikke om dem.

Tillit skaper helse

Jeg jobber fortsatt i «systemet», men aldri mer tvang.

For noen tid tilbake betrodde en beboer seg. Han hadde brukt heroin siden han var 15 år og gikk på metadon. I perioder var ikke metadonet nok, men hans erfaring tilsa at åpenhet straffer seg.

Hadde det ikke vært for tillit, ville han aldri vist meg den byllen i lysken etter et bomskudd med heroin. Han ville holdt kjeft og tatt helserisikoen fordi sidemisbruk blir møtt med tvangstiltak og sanksjoner.

Vi tok en prat. Jeg tok ham med til legevakten. Det gikk fint.

Jeg undres: Blir journalsystemer og tvangsprotokoller brukt for å ivareta pasientenes rettigheter og sikkerhet, eller helsevesenet selv?

Jeg mener å vite mer om svaret enn herr vernepleier Olsen.

– Jeg er ikke gal, pleide jeg å si.

– Men jeg kommer til å bli det dersom tvangen fortsetter.

Artikkelen er skrevet i samarbeid med journalist Julia S. Benito.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Dette er innlegget skribenten svarer på: Tvang i psykisk helse er omsorg. Man beskytter mennesker. | Vernepleier Steinar T. Olsen

Lese mer om bruk av tvang? Her er noe av det Aftenposten har publisert:

• Helseminister Bent Høie vil gjøre det mye vanskeligere å bruke tvang.
• Bruken av tvang i psykiatrien går ikke ned. Det kan vi ikke leve med. Og det skal vi ikke leve med, skriver helseminister Bent Høie.
• Bruken av tvang faller dramatisk når ansatte får mer kunnskap om hvorfor unge som har vært utsatt for vold og overgrep reagerer som de gjør.
• På min arbeidsplass stiller vi oss daglig spørsmålet: Var tvangen nødvendig? skriver anonym sykepleier.