Kort sagt, tirsdag 19. september

Hijab på NRK, nytt stadion, moral, familiepolitikk, stortingsvalg og matvarepriser. Her er dagens kortinnlegg.

Hijab versus kors

Kringkastingsrådet har behandla klagene etter programmet Faten tar valget, der Faten Mahdi al-Hussaini er programleiar. 5700 klager kom inn, kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen karakteriserte dei som «sterke og mørke krefter som ønsker at muslimsk ungdom ikke skal være synlig» (Aftenposten).

Men berre 19 av dei 5700 klagene var trugande eller hatefulle.
Dei fleste er reaksjonar på at ein programleiar kan bera eit religiøst symbol og klesplagg, hijab, når ein annan, Siv Kristin Sællmann, måtte ta av korssmykket i 2013.
Kringkastingssjefen meiner interessant nok at han aldri har forsøkt å «brunbeise» klagene (Dagbladet).

Men det slåande er NRK-leiingas motvilje mot å svara på spørsmålet: Kvifor er det greitt med hijab på ein programleiar når det ikkje er greitt med korssmykke på ein annan?
I staden blir det mansplaining-modus om forskjell på subjektiv TV på NRK 3 og nyhende på NRK 1. Så dumme folk er som ikkje forstår programflater.

Eit legitimt spørsmål blir utlagt som motvilje mot synleg muslimsk ungdom.

Effektiv hersketeknikk. Hald kjeft med spørsmål, elles tolkar me deg i verste meining.

Det var lite bekymring for at kristne, sørlandske kvinner skulle bli usynlege då Sællmann måtte fjerna korset. Truleg fordi ho kunne ta det av og likevel gå i studio. Er det fordi Sællmann hadde fritt val, kulturelt og religiøst, at NRK fant det opportunt å tvinga korset av henne?

Esther Moe, Suldal

Stadion er godt nytt for Oslo-fotballen

Supportere fra Frigg, Skeid og Lyn sutrer over at Vålerenga har fått eget stadion med støtte fra Oslo kommune (Aftenposten 13. september). Endelig har hovedstadens eneste toppklubb fått en plattform for å kjempe blant de beste klubbene i Norge. Det er svært godt nytt for Oslo-fotballen.

Når folk som heier på småklubbene, er misfornøyde, høres de ut som femåringer som klager over at storebror på tyve har fått bil. De får heller komme tilbake når de er store nok og minne kommunen på hva de gjorde på Valle. Da kan de regne med helhjertet støtte fra Vålerenga-familien. Vi ser gjerne at flere Oslo-klubber vokser og blir store nok til å spille mot Rosenborg, Brann og de andre toppklubbene. I mellomtiden gjelder det å holde humøret oppe og ikke grave seg ned i mørk misnøye over at det lysner for Vålerenga.

Øyvind Kvalnes, Oslo

Å gjøre moral til et spørsmål om religion

Informasjonsleder i Misjonssambandet Espen Ottosen kobler disse to i sitt innlegg i Aftenposten lørdag. Det han vel egentlig sier, er at han har vanskelig for å tro at en moral som ikke er forankret i religion står imot de helt store fristelsene.

Jeg har truffet mange mennesker i mitt liv med forskjellig tro og forskjellig kultur, og jeg har aldri sett at religiøse mennesker er mer moralske enn ikke-religiøse. Min oppfatning er at noen mennesker har behov for å støtte seg til en kraft som er utenfor deres egen kontroll, og religion er for mange en slik kraft, mens andre greier godt å ha et solid moralsk ståsted uten en slik forankring.
Personlig tror jeg at gud er en kraft som finnes i alle mennesker, og jeg tror ikke dette er en kraft som er i himmelen eller noe annet utenforliggende sted, men inni oss selv. Vårt forhold til og vår definisjon av gud tror jeg er forskjellig hos folk.

Når Ottosen forsøker å gjøre moral til en sak knyttet til slik de kristnes definerer religion, så viser ikke det annet enn at han har behov for dette selv og dermed tror andre har det også. Min erfaring er at dette for mange ikke er tilfellet.

Svein Lien, Oslo

Familiepolitikk verdt å gjenta

Når forfatter Paal Andre Grinderud skriver om sårbare unge, er det på sin plass å stanse opp og lytte. Å sørge for en trygg oppvekst angår oss alle. Han mener det i årets valgkamp har vært for lite snakk om unge som sliter, og han har en bakgrunn som gjør ham mer enn kvalifisert til å mene noe om dette.
Jeg er enig i at det til tider har vært mye sirkus som overskygger de politiske sakene. Høyre har likevel gjort mye for å hjelpe unge til å mestre hverdagen bedre.
Et av Høyres hovedprinsipper i familiepolitikken er at beslutninger alltid skal ta hensyn til barnas beste. Det betyr dessverre at foreldrene ikke alltid får det som de vil.

Barn som vokser opp i familier med dårlig råd eller har foreldre som ikke tilbyr nok trygghet, føler seg ofte utenfor. Derfor laget vi en ordning mot barnefattigdom som ved hjelp av ulike organisasjoner og kommuner i flere år har kunnet tilby aktiviteter og ferieopplevelser barna ellers ikke hadde fått. Vi jobber også for nulltoleranse mot mobbing i skolen.

Om vi ikke alltid når gjennom i rikspressen med politikken vår på dette feltet, er dette noe vi utrettelig snakker med folk om og skriver om i lokalaviser og på sosiale medier. En god barndom varer livet ut!

Margret Hagerup, påtroppende stortingsrepresentant for Høyre

En arbeiderpartivelgers bekjennelser

Selv om Arbeiderpartiet fremdeles kan påberope seg å være landets største parti etter valget med 27, 4 prosent oppslutning, lurer mange på hvorfor partiet gjorde det historisk dårlig. Det sies at velgerlekkasjene har gått i «alle retninger», og politisk redaktør Trine Eilertsen uttrykte i Aftenpodden at en først og fremst bør spørre tidligere arbeiderpartivelgere om hvorfor.

Min lille avskjed med Arbeiderpartiet skyldtes denne gangen at jeg falt for et langt tydeligere budskap lenger ut på venstresiden. Jeg har imidlertid et bevisst forhold til retorikk, realpolitikk, idealisme og pragmatisme. Som universitetsutdannet har jeg også nærmest en obligatorisk tro på at de gode løsningene ofte ligger et sted «i midten» og at det er viktig å ta vare på nyansene. I en tid der Norge har den blåeste regjeringen vi trolig noensinne har hatt, lot jeg meg likevel sjarmere og til og med overbevise av Audun Lysbakkens entydige og klare budskap om å bryte ned Forskjells-Norge. I en kamp mot Høyre og Fremskrittspartiet ble Arbeiderpartiet rett og slett et mindre opplagt svar.

Malene Bjørnstad, rettssosiolog

Matvarepriser i Norge og medieansvar

Det var med undring jeg leste Aftenpostens lederartikkel 12. september som påstår at grensehandelen mellom Norge og Sverige må begrenses. Problemet er ifølge avisen å finne effektive tiltak. Begrunnelsen er at en stadig økende andel av den norske befolkningen handler i Sverige fordi dagligvarebutikkene på den svenske siden har et stort utvalg og lave priser. Dessuten har de svenske kundene dobbelt så mange produktvarianter å velge mellom som norske forbrukere. Altså noe som står på ønskelisten til mange her i landet.

Aftenposten viser videre til rapporten «Mat, makt og avmakt» fra 2011. Prisene på norske matvarer var i snitt 55 prosent høyere enn i EU! Mens avisen konstaterer at det er det gode grunner til, føler forbrukere heller en avmakt og vil gjerne ha en rimelig forklaring.

Vi lesere ønsker oss at journalistene utfordrer denne problematikken og stiller spørsmål om hvilke fordyrende mekanismer på veien fra bonden til forbruker som fører til skyhøye matvarepriser i Norge. Dessuten hvilke tiltak som vil kunne motvirke en slik diskrepans i forhold til andre land i Europa. Heller det enn å foreslå ytterligere begrensninger i forbrukernes stille kamp om bedre matvarehandel.

Anna Midelfart, Trondheim