Debatt

Har religion negative konsekvenser for samfunnet? Dette sier forskningen | Olav Elgvin

  • Olav Elgvin
Dersom religiøse flest får en opplevelse av at storsamfunnet ser på troen deres som en parasitt, kan det gjøre at mindre tolerante religionsformer vokser frem, skriver Olav Elgvin.

Religion er en parasitt, skrev Aksel Braanen Sterri. Her får han svar.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Religion er en parasitt, skrev Dagbladets dyktige kommentator Aksel Braanen Sterri i en kommentar like før påske. Religion fører til en hel bråte med negative konsekvenser, ifølge Braanen Sterri: Ansvarsfraskrivelse, at man ikke gjør seg opp sin egen mening, skiller mellom oss og dem, med mer.

Det har kommet flere svar på kommentaren til Braanen Sterri. Men de fleste av svarene har ikke tatt utfordringen

Olav Elgvin

fra Braanen Sterri på alvor. Braanen Sterris påstand er at religion, rent deskriptivt, har negative konsekvenser for folk og samfunn.

For å svare på det må man gå inn i den forskningen som har blitt gjort på hvordan religion virker i menneskers liv. Det har jeg tenkt å gjøre i denne teksten. Men først skal jeg skrive litt om hvor jeg selv befinner meg i dette landskapet.

To hatter

Selv nærmer jeg meg religion på to ulike måter, med to ulike «hatter». For det første nærmer jeg meg religion med min identitet som en empirisk orientert forsker.

Jeg skriver doktorgrad om islamsk politisk tenkning ved Institutt for sammenliknende politikk i Bergen, og som forsker på Fafo har jeg forsket mye på integrering av minoriteter i Norge.

Med «forskerhatten» på, er det ett spørsmål som er viktigere enn alle andre: Hvordan skal vi forklare hva som skjer i samfunnet? Hvis datamaterialet jeg har foran meg tyder på at noen av de forestillingene jeg har hatt ikke er riktige, ser jeg det som min forskerplikt å korrigere de oppfatningene.

Idealer fra vitenskapen

Men disse idealene fra den vitenskapelige sfæren har også kolonisert den private livsfæren min. Hvis jeg skal begynne på et nytt treningsprogram? Jeg setter meg inn i forskningen om hvilke treningsformer som er mest effektive.

Hvis jeg skal kjøpe musikkanlegg? Jeg leser forskning om hvilke lydforskjeller som er hørbare, og hvilke som ikke er det.

Da jeg var usikker på om jeg skulle gjøre det slutt med en kjæreste, fordi jeg opplevde at vi var veldig forskjellige fra hverandre? Jeg leste psykologisk forskning om hvilke personlighetstrekk som er stabile gjennom livet, hvilke som i større grad kan endre seg, og hvilke personlighetsforskjeller som er mest problematiske i et parforhold.

Ja, så nerdete går det faktisk an å bli.

Men som privatperson nærmer jeg meg religion på en annen måte. Jeg vokste opp i en dypt religiøs familie, som misjonærbarn i Jerusalem.

Jeg var omgitt av religiøse mennesker på alle kanter, kristne, jøder og muslimer. Jeg så daglig hvordan religion kunne gi mening i folks liv, og hvordan det kunne inspirere folk til å gjøre gode ting.

Tro full av tvil

Men jeg så også hvordan religion kunne få folk til å utføre grusomheter i Guds navn. Som voksen ble jeg nødt til å finne ut hvordan jeg selv skulle forholde meg til troen jeg vokste opp med.

Etter mye frem og tilbake – blant annet en mastergrad i filosofi og lesing av mange bøker om religionsfilosofi – landet jeg på at ja, jeg kunne kalle meg en kristen.

Troen min er full av tvil, og langt fra skråsikker

Troen min er full av tvil, og langt fra skråsikker. Likevel har jeg aldri klart å riste av meg den grunnleggende opplevelsen jeg har av verden: At det bare må stå en skaper bak. At det må finnes en høyere mening med tilværelsen.

Dette er ikke en vitenskapelig påstand, og det er ikke noe jeg pleier slå andre i hodet med.

Det dreier seg om den eksistensielle opplevelsen jeg har av livet, rett og slett. Mange av de nærmeste vennene mine er ateister, og jeg skjønner godt hvorfor de tenker som de gjør.

Hadde jeg vokst opp i en muslimsk familie ville jeg antakelig vært muslim, og hadde jeg vokst opp i en ikke-religiøs familie ville jeg antakelig vært agnostiker eller ateist.

Komplekst forhold

Men nå er det nå en gang slik at jeg har de erfaringene jeg har, og den grunnleggende opplevelsen min av tilværelsen er slik den er. Derfor starter jeg fortsatt hver eneste dag med å be til Gud. Jeg klarer bare ikke la være.

Mitt forhold til religion er derfor komplekst. Når jeg ser min egen tro innenfra, opplever jeg at det jeg tror på er sant. Samtidig ser jeg både min egen og andres tro utenfra. Da ser jeg hvor tilfeldig det er at vi alle tror det vi tror.

Jeg legger aldri fra meg min troende-hatt. Når jeg går på jobb, ligger den ikke igjen på hattehyllen hjemme. Som mennesker kan man ikke dele seg opp i ulike deler. Likevel er jeg svært opptatt av at mine personlige verdier og oppfatninger ikke skal gå ut over holdbarheten og redeligheten i det jeg gjør som forsker.

Denne utfordringen gjelder for alle som driver med samfunnsvitenskap, tror jeg – enten man er venstreorientert eller høyreorientert, og enten man er negativ eller positiv til religion. Men det at jeg er religiøs, fører kanskje til at jeg er enda mer bevisst på det enn andre.

Sammensatt forskning

Når Braanen Sterri skriver at religion er en parasitt, angår det meg derfor både som fagperson og som privatperson med religiøs tro. For meg som fagperson er spørsmålet deskriptivt: Er det slik at religion generelt fører til dårlige konsekvenser, for enkeltmennesker og for samfunn?

Men spørsmålet angår meg også personlig.

Dersom religion generelt er en dårlig ting, blir implikasjonen at det antakelig er en dårlig ting at jeg tror på Gud. Kanskje er det dårlig for meg, og kanskje er det dårlig for menneskene og samfunnet rundt meg.

Dersom det var dette forskningen tydet på, ville det vært ubehagelig for meg.

Likevel måtte jeg tatt det innover meg, og forholdt meg til det. Men bildet som blir tegnet opp i dagens forskning er mer sammensatt. Religion er ikke bare bra eller bare dårlig, ut fra forskningsbildet i dag.

Det er både-og. Noen ganger har det positive konsekvenser at folk har religiøse forestillinger, mens det har negative konsekvenser i andre tilfeller.

Studier peker i samme retning

I samfunnsvitenskapelig forskning er det sjelden slik at alle studiene som blir gjort peker i samme retning. Likevel kan man ofte se tendenser, der mange studier peker i samme retning.

Den første tydelige tendensen på religionsfeltet er at religion ser ut til å spille en positiv rolle i livene til folk. Å være religiøs fører ofte til at folk blir lykkeligere, lever lengre, og har bedre helse.

Hvis man tar utgangspunkt i hvordan religion ofte blir fremstilt i filmer og TV-serier, skulle man kanskje tro at det var omvendt.

Mye tyder på at religion ofte har en positiv virkning i menneskers liv

De fleste av oss har sett filmer eller serier om religiøse familieoverhoder som styrer familien med hard hånd, om religiøse idealister som sliter seg ut (som i den ferske serien Frelst på VGTV), eller om tette religiøse fellesskap der det ikke er lov til å tenke selv.

Alle disse tingene finnes, selvfølgelig. Men om man ser på forskningen, tyder mye på at religion ofte har en positiv virkning i menneskers liv.

Hvordan vet man det? For det første gjennom spørreundersøkelser. I undersøkelser der man spør folk hvor lykkelige de er, ser man ofte at de som regner seg som religiøse er mer lykkelige enn andre.

Det har blant annet kommet frem gjennom den grundige norske undersøkelsen Norsk monitor , som Ottar Hellevik skrev om i boka Jakten på den norske lykken. Det samme har man sett i spørreundersøkelser fra mange andre land, med både kristne, jøder, muslimer, buddhister og andre religioner.

Utgjør unntaket

Et fåtall undersøkelser har tydet på at dette mest gjelder i land der flertallet er religiøse, og ikke i mer sekulære land. Men disse undersøkelsene utgjør unntaket. I de fleste undersøkelsene er de religiøse lykkeligere.

Likevel er det vanskelig å vite hvor mye man kan trekke ut av slike spørreundersøkelser. For å finne fram til hvilken «effekt» det har at man tror på Gud, må man gjøre det kvantitative samfunnsvitere kaller å kontrollere for andre faktorer.

Lykkeforskere vet for eksempel at det bidrar til lykken å ha god inntekt, eller å være i et stabilt parforhold og ha gode venner.

For å finne ut om religion gjør folk lykkeligere, må man derfor prøve å kontrollere for om det som egentlig gjør religiøse lykkeligere enn andre er at de har flere gode venner gjennom menigheten de går i, for eksempel.

Men selv når man kontrollerer for slike faktorer, pleier spørreundersøkelser ofte å vise at religion bidrar positivt til lykken.

Innvendingen er at det kan være vanskeligere enn man tror å kontrollere bort alle slike bakenforliggende faktorer. Flere studier har for eksempel hevdet at det kan være sunt å ha et moderat forbruk av rødvin, av typen ett glass om dagen.

Selv når man kontrollerte for alle andre faktorer, kunne det virke som om folk som drakk ett glass om dagen hadde bedre helse enn andre.

Kan gener gi en forklaring?

Men kanskje var det andre årsaker til dette, som man ikke klarte å kontrollere for?

Man kan for eksempel tenke seg at folk som drikker ett glass rødvin om dagen – og verken mer eller mindre – generelt har god kontroll på livet, og derfor lever sunnere og har det bedre. Denne «kontroll på livet»-faktoren kan det være vanskelig å kontrollere bort, uansett hvor mye man prøver.

Og – forskning fra de siste par årene tyder faktisk på at det er det som kan ha skjedd. Forskere har nemlig oppdaget en genetisk variant som er tilfeldig fordelt i befolkningen.

Denne genetiske varianten gjør at man tåler alkohol mye dårligere. Folk som har denne genvarianten drikker ofte svært lite, helt uavhengig av hvilken sosial posisjon de har og hvor mye kontroll de ellers har på livet.

Man har ikke funnet en genvariant som gjør at noen blir religiøse

Det forskerne har funnet ut ved å sammenlikne folk som har denne genvarianten med de som ikke har den, er at de som har denne genvarianten har bedre helse. Det tyder på at moderat alkoholforbruk ikke har noen gunstig effekt på helsen, og at de tidligere studiene tok feil.

Er det slik når det gjelder religion og lykke også? Man har ikke funnet noen tilsvarende genvariant som gjør at noen blir religiøse og andre ikke blir det (selv om det kan finnes arvelige faktorer for hvor disponert man er for å bli religiøs).

Derfor kan man ikke måle noen «religionseffekt» ved å se på tilfeldig fordelte genvarianter. Men det finnes andre tilnærminger.

Mindre religiøs, mindre lykkelig

En måte er å bruke det som kalles longitudinelle studier , der man følger de samme menneskene år etter år. Selv om det er metodiske utfordringer med slike studier også, kan de likevel være bedre egnet enn vanlige spørreundersøkelser til å si noe om hva som fører til hva.

En gruppe tyske forskere brukte en slik longitudinell studie til å undersøke hvordan religiøs tro påvirket lykken. De så etter hva som skjedde med de personene som ikke hadde vært spesielt religiøse opprinnelig, men som ble mer religiøse. Funnet deres var tydelig: De som ble mer religiøse, ble mer lykkelige. Mens de som ble mindre religiøse, ble mindre lykkelige.

Men heller ikke her man kan være helt sikker på hva som fører til hva.

For virkelig å kunne være sikker på at man undersøker effektene av religion og ikke andre faktorer, vil det ideelle være å finne en hendelse som gjør at folk blir mer eller mindre religiøse, og som ikke har noe med dem selv å gjøre.

Slike studier er det ofte vanskelig å få til i samfunnsvitenskapen. Per i dag vet jeg bare om én slik «tilfeldig» hendelse som er blitt brukt til å undersøke effektene av religion.

Det siste to tiårene er det nemlig flere stater i USA som har tillatt handel på søndager. Dette har gjort, mener forskerne, at det har blitt vanskeligere for folk å delta på gudstjenester og å gå til kirke. Mens søndagen tidligere var en fridag for alle, gjorde søndagshandelen plutselig at folk måtte jobbe på søndagene, og ikke fikk mulighet til å gå til kirke.

Årsaken til at noen begynte å gå mindre i kirke var derfor ikke at de sluttet å tro på Gud e.l., men at de måtte jobbe i stedet. Flere forskere har brukt dette «eksperimentet» til å undersøke effektene av religion eller å gå til kirke.

Da har man oppdaget at innføringen av disse lovene ofte fikk negative konsekvenser for religiøse mennesker.

Livet virker mer meningsfullt

Mange fikk et høyere forbruk av alkohol og narkotika, barn og ungdom fullførte i mindre grad høyere utdanning, og mange kvinner ble mindre lykkelige.

Også her skal man være forsiktig med å tolke resultatene. Disse undersøkelsene har ikke undersøkt religiøs tro direkte, men snarere religiøs deltakelse i kirkesamfunn.

Kanskje handler ikke dette om religiøs tro i seg selv, men heller om et sosialt fellesskap som hadde vært viktig for en god del mennesker?

Det er mulig. Disse studiene handler heller ikke om «religion» som et abstrakt fenomen, men om kristne kirker i USA. Derfor kan man ikke bruke disse studiene til å si noe om effekten av religion sånn generelt.

Men når man ser dette i sammenheng med spørreundersøkelsene som viser at religiøse mennesker svarer at de er lykkeligere, longitudinelle studier som viser at religion gjør folk lykkeligere over tid, og studier som viser at religiøs tro bidrar positivt til helsen – er det rimelig å konkludere med at religion ofte spiller en positiv rolle i folks liv.

Religiøs tro ser ut til å virke direkte inn på lykken, uten at forskerne helt vet hvorfor

Hvorfor er det slik? Her er ikke forskerne sikre. Noe av dette kan man forklare med at religiøse fellesskap tilbyr folk sosial støtte. Men det forklarer ikke alt. Religiøs tro ser ut til å virke direkte inn på lykken, uten at forskerne helt vet hvorfor.

Men kanskje er det så enkelt som at en religiøs tro kan få livet til å virke mer meningsfullt. Ja, unntak finnes. Religiøse fellesskap og religiøse trosforestillinger kan gjøre at folk sliter seg ut, eller blir tynget ned av negative tanker. Men skal vi tro forskningen, er dette heller unntaket enn regelen.

Trenger ikke religion for å ha det bra

Dersom religion har slike positive konsekvenser for mennesker, skulle man kanskje tro at folk vil bli ulykkelige uten Gud. Da jeg var tenåring, deltok jeg i blant på kristne ungdomsleirer.

Når jeg hørte på talerne der, fikk jeg inntrykk av at det var veldig synd på dem som ikke hadde møtt Gud. De var ulykkelige. De hadde ikke noe å leve for. Hvis man var ateist, kunne man like gjerne kutte ut det man drev med, og bare sette seg ned og drikke seg full dagen lang.

Og det var i hvert fall ingen grunn til å gjøre gode ting for andre hvis man ikke var religiøs! For hva var egentlig vitsen med å gjøre gode ting hvis det ikke fantes noen Gud?

Men slik er det ikke. Forskningen er relativt klar: Man trenger ikke religion for å ha det bra. Det er ikke nødvendig med religion for at samfunnet skal fungere. Det er heller ikke nødvendig med religion for at folk skal oppføre seg bra overfor andre.

Hvordan vet man det? Ganske enkelt: De samfunnene i verden som fungerer best, og der folk er lykkeligst, er de samfunnene der folk er minst religiøse.

Ta de skandinaviske landene, for eksempel: Samfunnene her i nord fungerer bedre enn de fleste andre land i verden. Samtidig er folk mindre religiøse her enn nesten overalt ellers. Det gjelder ikke bare i sammenlikning mellom land.

Innad i USA, for eksempel, er folk lykkeligere i de statene som er minst religiøse. Folk er i gjennomsnitt mer religiøse i Mississippi enn i Vermont. Likevel er folk i Vermont mer lykkelige. Dersom religion var nødvendig for at samfunnet skal fungere, eller folk at skal være lykkelige, ville det ikke vært slik. Men hvordan henger dette sammen?

Hvis det er slik at religion ofte er positivt for lykken og velværen til enkeltmennesker, burde vel folk være lykkeligere i mer religiøse samfunn?

Hva kommer først?

Spørsmålet er hva som kommer først. Hvis det er slik at folk først slutter å være religiøse, og så klarer man å bygge opp et godt samfunn, kan det tyde på at religion har negative effekter for samfunnet.

Men det kan også være omvendt: først bygger man opp et godt samfunn, og så slutter folk å være religiøse, fordi man har fått det så bra at man ikke lenger har behov for religion. I dagens forskningsbilde kan man finne argumenter og støtte for begge disse teoriene.

Den andre teorien – at folk ofte slutter å være religiøse når de har fått det bra – har blitt relativt anerkjent og utbredt blant folk som forsker på religion de siste årene. For hva er det som gjør at folk blir religiøse?

På individnivå er det ulike faktorer som spiller inn. Det har mye å si om man vokser opp i en religiøs familie eller ikke. Personlighet og måten man tenker på har noe å si: I gjennomsnitt er folk som tenker systematisk og analytisk mer tilbøyelige til å være ateister.

Hvis alt går på skinner, går troen på Gud ofte ned

Men før ateistene girer seg alt for mye opp over dette, skal det også nevnes at folk som har mye empati kan være noe mer tilbøyelige til å tro på Gud. Dessuten har arvelige faktorer antakelig noe å si også.

Men selv om det finnes mange individuelle faktorer som spiller inn, kan man likevel se noen klare tendenser på samfunnsnivå. Folk har rett og slett en større tendens til å tro på Gud hvis livet byr på utfordringer. Hvis alt går på skinner, går troen på Gud ofte ned.

Naturkatastrofer øker gudstroen

Dette ser man for det første når man sammenlikner folk i ulike land og regioner med hverandre, slik forskerne Ronald Inglehart og Pippa Norris gjorde i denne innflytelsesrike boken. Man ser det også når man sammenlikner folk innad i europeiske land.

Men for å finne ut hva som fører til hva, vil idealet også her være å finne en variasjon i hvor vanskelig folk har det for å se hvordan det påvirker religiøsiteten.

Nettopp dette gjorde nylig den danske forskeren Jeanet Bentzen, i noe jeg anser som en liten genistrek av en studie. For å se om vanskelige omstendigheter gjør folk mer religiøse, undersøkte hun om folk var mer religiøse i områder som ofte ble truffet av jordskjelv.

Funnet var klart: I områder med mye jordskjelv var folk mer tilbøyelige til å tro på Gud, også når man kontrollerer for andre faktorer. Dessuten ble folk mer religiøse rett etter et jordskjelv. I dette tilfellet er det ganske så sikkert at det ikke er omvendt.

Jordskjelv blir ikke forårsaket av at det er mange folk som tror på Gud.

Studien til Bentzen viser derfor at folk ofte blir mer religiøse når ting er tøft, og mindre religiøse når ting er bra. En viktig årsak til at folk er mindre religiøse i samfunn som fungerer bra, er derfor at vi som lever i slike samfunn ikke har like stort behov for religion som de som lever i samfunn der livet kan være vanskelig.

Skaper religion tillit?

Likevel er det mulig at religion har en selvstendig og negativ effekt på samfunnsutviklingen. Er det slik? Her er det publisert ulike studier som peker i ulik retninger. Hvordan virker religion inn på den økonomiske veksten i et land, for eksempel?

En innflytelsesrik studie fra 2003 hevdet at det var positivt for den økonomiske veksten at folk har religiøse trosforestillinger, og særlig at man tror på belønning/straff etter døden.

På den annen side var det negativt for den økonomiske veksten hvis folk ofte gikk til kirke, mente forskerne. Funnene i studien har derimot blitt kritisert av senere forskere, som har funnet andre resultater.

Andre har undersøkt hvordan religion henger sammen med tillit, som ofte blir regnet som sentralt for at samfunnet skal fungere godt. Gjør religion at folk får mer eller mindre tillit til andre?

Den kjente amerikanske statsviteren Robert Putnam hevdet i boken American Grace at religion gjorde folk i USA mer tillitsfulle. Men da den norske forskeren Dag Wollebæk analyserte dataene til Putnam på nytt, fikk han et helt annet resultat.

Vanskelig å isolere én enkelt faktor

For egen del er jeg nok noe skeptisk til om man kan avdekke årsaksforhold i studier av denne typen, i hvert fall hvis man sammenlikner effekten av religion sånn generelt på tvers av ulike land.

Når man studerer samfunnsutviklingen, er det vanskelig å isolere én enkelt faktor som religion. Dersom en studie viser at religiøs tro henger sammen med lavere tillit, for eksempel, kan det skyldes at de som er mer religiøse har levd i en kontekst der livet er mer usikkert.

Slike ting er det vanskelig å kontrollere bort, uansett hvor mye man prøver. Men en annen grunn er vel så viktig: Folk er religiøse på mange ulike måter.

Dersom noen lukter mer svette enn andre, har det antakelig andre årsaker enn tro på Gud

De religiøse forestillingene folk har er forskjellige fra hverandre, og man lever ut religionen på ulike måter. Det som gjelder for én religiøs gruppe på ett bestemt tidspunkt, trenger ikke gjelde for andre grupper.

Jeg skal gi et enkelt eksempel. Hvis vi snakker om Norge, vil det ha noe å si for svettelukten i befolkningen om folk er religiøse eller ikke? Sannsynligvis ikke. De store trossamfunnene i Norge er ikke spesielt opptatt av verken kosmetikk eller kroppslukt.

Dersom noen lukter mer svette enn andre, har det antakelig andre årsaker enn tro på Gud. Men dersom man gjorde en slik undersøkelse i et område med mange rastafarier, ville spørsmålet gitt mening.

En del rastafarier mener nemlig at kosmetikk og deodorant er unaturlig. Det legger man raskt merke til hvis man henger på en reggae-konsert på Musikkens dag i Oslo. Noen religiøse forestillinger kan påvirke kroppslukten, mens andre ikke gjør det.

Mer fordomsfulle

Dette eksempelet er relativt banalt. Men slik er det på andre områder også. Fra 60-tallet og utover har forskere visst at religiøs tilhørighet kan øke fordommene mot folk som tilhører andre grupper. Dette har man sett i spørreundersøkelser, der de som er religiøse kan gi uttrykk for mer fordommer mot andre.

Men man har også undersøkt det gjennom psykologiske eksperimenter, der folk kan bli mer fordomsfulle dersom de blir minnet på sin religiøse identitet.

Årsaken er antakelig at religion kan dreie seg om mer enn ens eget forhold til Gud.

Noen ganger deler religioner folk inn i grupper som er innenfor og grupper som er utenfor. Man er frelst eller man ikke er frelst, man følger den rette vei eller man gjør det ikke, man lever i synd eller man har tatt et oppgjør med sitt syndige liv.

Dersom man har et religiøst verdensbilde som er svart/hvitt, der folk enten er innenfor eller utenfor, kan dette skape større avstand mellom en selv og andre. I samfunn der folk med ulike livssyn lever sammen, kan dette fungere negativt for forholdet mellom ulike grupper.

To former for tro

Men er det slik for alle religiøse? Nei. De siste årene har det kommet flere studier som viser at religiøse mennesker ikke nødvendigvis har mer fordommer enn andre overfor innvandrere eller etniske minoriteter, og i noen studier ser ut til å være mer tolerante.

Psykologer som har undersøkt hvordan religionen arter seg i folks liv, har ofte skilt mellom «indre-orienterte» og «ytre-orienterte» former for religiøsitet ( intrinsic og extrinsic på engelsk).

Hvis man har en ytre-orientert form for religiøsitet, er det tilhørigheten til det religiøse fellesskapet som er viktigst, ikke det personlige religiøse livet.

Det er viktigere å være med i gjengen – å gå til kirken eller moskéen – enn å be og være from. Hvis man har en indre-orientert religiøsitet, derimot, er den personlige fromheten viktigere enn å være med i den religiøse gjengen.

En del undersøkelser tyder på at ytre-orienterte former for religiøsitet kan øke fordommene mot folk som tilhører andre etniske eller kulturelle grupper, mens indre-orienterte former for religiøsitet ikke trenger gjøre det.

Personer som har mer åpne former for religiøsitet, ser ikke ut til å være mer fordomsfulle enn andre

Psykologer har også i økende grad blitt opptatt av å skille mellom religiøs fundamentalisme og mer åpne former for religiøsitet. Religiøs fundamentalisme, gjerne koblet til autoritetstro, kan skape fordommer og avstand.

Men personer som har mer åpne former for religiøsitet, ser ikke ut til å være mer fordomsfulle enn andre. Studier fra enkelte land tyder til og med på at slike former for religiøsitet kan være positive når det gjelder åpenhet overfor andre mennesker.

Forandring over tid

Men heller ikke slike studier måler effekten av «religion» som en abstrakt variabel. Det man ser, er effektene av ulike typer religion. Én studie som ble gjort for et par år siden undersøkte hvordan religiøs tro i ulike europeiske land påvirket ulike typer fordommer.

I Tyskland – men ikke i andre europeiske land – fant de at det å være kristen bidro til at folk ble mindre antisemittiske.

Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. Etter Holocaust opplevde de kristne i Tyskland en stor krise når det gjaldt forholdet til jødene.

Derfor skjedde det en sterk reorientering i de tyske kirkene, der man ble svært opptatt av å være positiv til det jødiske folk. Å være aktiv i de tyske kirkene gjør derfor at folk blir mer positive overfor jødene. Det skyldes ikke «religion» i seg selv, men hvordan dagens tyske kirker forholder seg til jødene.

Skepsis overfor homofile

Tilsvarende er det med forholdet til andre grupper. Et konsistent funn fra omtrent hele verden er at det å være religiøs fører til mer fordommer og skepsis overfor homofile – uavhengig av om man har en indre-orientert eller ytre-orientert religiøs orientering.

I dagens Afrika har forskere vist at fremveksten av nye evangeliske kirkesamfunn ofte henger sammen med strengere politikk overfor homofile. Men skyldes dette at folk tror på Gud, sånn i seg selv? Nei. Årsaken er nok heller at den tradisjonelle oppfatningen i de fleste verdensreligionene har vært at homofili er galt.

Den «korrekte» oppfatningen blant konservative kristne i dag er at man skal hate synden, men elske synderen – det vil si at man ikke skal være skeptisk overfor homofile som mennesker, bare ta avstand fra det de gjør.

Men denne distinksjonen er nok ikke alltid så enkel å få til i praksis. Hvis man mener at noen gjør noe galt, pleier det som oftest føre at man blir mer skeptiske til dem også.

Men det er ikke slik i alle religioner, eller for alle religiøse. Hos buddhister i Øst-Asia, for eksempel, har man i flere undersøkelser sett et annet mønster. Grunnen er antakelig at mange buddhistiske retninger ikke har vært spesielt opptatt av homofili.

I protestantiske kirker i Vest-Europa har det også skjedd en endring i synet på homofili de siste årene. Selv om europeiske kristne i dag er mer skeptiske til homofili enn andre, sånn i gjennomsnitt, kan det altså være at det vil se annerledes ut om noen år.

Liberaliserende pilegrimsferd

Hva med islam? Etter terrorangrepene i Paris og Brüssel er det mange som er mer opptatt av islam enn av andre religioner. Flere forskere har de siste årene undersøkt hvordan folk kan bli påvirket av islamske trosforestillinger. Mange av disse studiene har vært basert på spørreundersøkelser som har blitt gjort på ett enkelt tidspunkt, og mange av dem har vært preget av ledende og dårlige spørsmål.

Derfor kan det være vanskelig å vite hva som skyldes «islam», og hva som skyldes andre faktorer. For å komme rundt dette problemet må man altså prøve å finne tilfeldig variasjon.

Per i dag vet jeg bare om et par studier som har klart å få til dette. En gruppe forskere undersøkte hvordan muslimer i Pakistan ble påvirket av å dra på pilgrimsferd til Mekka, det som kalles hajj .

I Pakistan finnes det nemlig et statlig lotteri, der de som vinner får dekket reisen til Mekka. Det er derfor tilfeldig hvem som drar og hvem som ikke drar. Å reise på hajj er dels en sosial opplevelse, der man møter nye mennesker. Men det kan også være en religiøs og spirituell opplevelse, der man får et dypere møte med religionen sin.

Muslimer som hadde dratt på pilgrimsferd var blitt mer tolerante etter hjemkomsten

Forskerne sammenliknet de som hadde vunnet i lotteriet og dratt på hajj med de som hadde blitt hjemme. Da så de at de som hadde dratt på pilgrimsferd var blitt mer tolerante etter hjemkomsten.

De var blitt mer positive til at kvinner kunne ta utdanning og jobbe utenfor hjemmet, og var blitt mer positive til folk som ikke var muslimer.

En annen gruppe forskere fant mye av det samme, da de studerte hajj-pilgrimer fra Russland i en kvalitativ studie. Dreier dette seg om en effekt av islam som sådan? Det er det vanskelig å si noe om.

For pilgrimene fra Pakistan kan det like gjerne dreie seg om at konservative pakistanske muslimer fikk møte muslimer fra andre deler av verden som var mer tolerante enn hva de var vant til hjemme, og at det var noe de tok med seg hjem.

Likevel viser disse studiene at fordypning i islamsk religiøsitet og islamsk trospraksis ikke nødvendigvis fører til at man blir mer intolerant overfor andre.

Mindre tilbøyelige til å støtte terror

I tillegg er det altså gjort en god del spørreundersøkelser blant muslimer og ikke-muslimer i ulike land, der man prøver å finne ut hvilken betydning det kan ha å kalle seg muslim, å ha ulike islamske trosforestillinger, eller å be daglig.

Som sagt bør man være forsiktig når man tolker slike spørreundersøkelser. Men hovedbildet ser omtrent slik ut: Når muslimer blir mer religiøse og mer praktiserende, blir de ofte mindre tilbøyelige til å støtte terror eller selvmordsbombing.

Det kan man se i spørreundersøkelser på tvers av land, men også ved å se på undersøkelser innad i ulike land. På den annen side kan man i mange land se en sammenheng hos muslimer mellom å være mer religiøs, og å ha mer konservative oppfatninger om likestilling, kjønn og seksuelle minoriteter.

Ingen av disse funnene er egentlig spesielt overraskende. I stor grad er det i tråd med hva som er oppfatningene innenfor muslimske trossamfunn og blant muslimske teologer.

Terrorangrep mot uskyldige, og selvmord, blir fordømt av så godt som alle de teologiske autoritetene som blir anerkjent av muslimer flest.

På den annen side har det også vært vanlig blant teologiske autoriteter i islam å hevde at det skal gjelde ulike juridiske regler for menn og kvinner (blant annet når det gjelder ekteskap og arv), og at en kvinne skal adlyde sin mann.

Når muslimer blir mer opptatt av religionen sin, er det derfor ikke så overraskende at de blir mer mot terror, eller at de kan bli mer konservative når det gjelder kjønn og likestilling.

Svakere kjønnsroller

Men også her skjer det endring over tid. Oppfatninger forandrer seg. Noen få islamske teologer har forsøkt å legitimere terror og selvmordsbombing med religiøse argumenter. Det begynte de med på 1980— og 1990-tallet.

Da mujahedin i Afghanistan kriget mot Sovjet på 1970-tallet, var det ingen som hadde hørt om fenomenet selvmordsbombing, for eksempel. For folk som hører på disse teologene, kan den religiøse troen bidra til mer støtte til selvmordsbombing.Andre teologer og tenkere har argumentert for at kvinner og menn bør ha like rettigheter innenfor islam.

I tråd med at nye former for muslimsk religiøsitet vokser fram i Europa – med mer fokus på likestilling mellom kvinner og menn, for eksempel – kan det derfor se ut som sammenhengen mellom islamsk religiøsitet og konservative kjønnsroller allerede har begynt å bli svakere.

Akkurat slik som med religion generelt, har det derfor lite for seg å hevde at islam med nødvendighet fører til det ene eller til det andre. Noen islamske idéer fører til det ene. Og noen islamske idéer fører til det andre. Hvilke idéer religiøse muslimer tror på, forandrer seg over tid.

Hvis livet er vanskelig, kan faktisk religiøs tro være til hjelp

Hvilken konklusjon kan man trekke av alt dette? Hvis man snakker om religiøs tro generelt, altså på tvers av land, kulturer og religioner, er det i hvert fall to funn som er relativt robuste. Folk blir ofte mindre religiøse når livet er enkelt og bra.

Dessuten kan religiøs tro ofte føre til at folk får det bedre. Disse konklusjonene er i tråd med mye forskning som helt grunnleggende handler om hvorfor folk blir religiøse. Religiøs tro er en måte å finne mening i tilværelsen, og en hjelp til å takle de utfordringene livet kan gi.

Jo flere utfordringer man har, jo større behov har man for religionen. Og hvis livet er vanskelig, kan faktisk religiøs tro være til hjelp.

Samtidig er det godt belagt at religion kanføre til at skiller mellom mennesker. Religiøse idéer som sier at det er forskjell på de som er innenfor og de som er utenfor, kan bidra til at konflikter blir vanskeligere å løse, eller at det blir utfordrende å samarbeide med hverandre.

Ikke en naturlov

Men forskningen viser også at dette ikke er noen naturlov. Det går fint an å være religiøs uten å være skeptisk til folk som tror noe annet enn en selv.

Hvordan dette utvikler seg i tiden fremover, kommer an på oss alle. Det kommer an på oss troende. Det kommer an på de ikke-troende.

Det kommer an på oss forskere. Det kommer an på ikke-forskerne. Det det kommer an på, er i stor grad hvordan vi snakker om hverandre og med hverandre. Dersom religiøse snakker om ateister eller folk med andre religioner på en negativ måte, kan religiøs tro komme til å spille en negativ rolle.

Men dersom ikke-troende snakker om religiøse på en negativ måte, er det nettopp det som kan komme til å skje. Mennesker som føler seg angrepet har en tendens til å gå i forsvar, og til å vise negativitet tilbake.

Braanen Sterri skrev selv om noe av dette i fjor, i en kommentar om krenking og ytringsfrihet.

Dersom religiøse flest får en opplevelse av at storsamfunnet ser på troen deres som en parasitt, kan det gjøre at mindre tolerante religionsformer vokser frem.

Selvfølgelig bør ikke de ikke-troende klappe og rope hurra for alt religiøse driver med. Tvert i mot. Det er positivt for både de religiøse miljøene og for Norge som samfunn at religiøse fellesskap blir utfordret av folk utenfra. Men hva er den beste måten å gjøre det på?

Den som har sagt dette aller best er faktisk Braanen Sterri selv:

«Også folk som står langt fra hverandre kan ha konstruktiv dialog. Men det forutsetter gjensidig respekt og anerkjennelse. Når den andre blir gjort til en fremmed som skal krenkes til enighet, er døren også lukket for en meningsfull dialog mellom likeverdige».

Amen, broder.

Lese mer om religion? Her er noen forslag:

Les også

  1. Religionens rolle i selvmordsangrep

  2. Sol, sand og sharia. Rapport fra verdens nyeste islamske stat

  3. Aftenposten mener: Kirken står foran vanskelige valg

  4. Det at vi ikke tror, gjør oss ikke til bedre mennesker. Det må vi ateister lære oss.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger påFacebookog Twitter.

Les mer om

  1. Debatt