Debatt

Hamsun-debatten trenger ikke nyanser, men erkjennelse | Ståle Dingstad

  • Ståle Dingstad
    professor i nordisk litteratur, Institutt for lingvistiske og nordiske studier Universitetet i Oslo

Forfatteren Knut Hamsun ankommer Fornebu etter sitt besøk i Tyskland i 1943. Foto: NTB

Hamsun var ikke et uskyldig geni.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Flere har kommentert min kronikk i Aftenposten 30. november. Spørsmålet var hvordan vi omgås våre litterære klassikere, blant dem Peer Gynt og Markens Grøde. Skal vi feire dem, kritisere dem eller ignorere dem?

Ronald Nystad-Rusaanes belyser 9. desember spørsmålet om sensur og straffelov, som jeg ikke tar opp i kronikken, men har nevnt i et foredrag jeg holdt på Árran, Lulesamisk senter 29. september. Nystad-Rusaanes avviser tanken på prinsipielt grunnlag fordi den ikke tjener kunsten. Men når kunsten er politisk og fylt av hat, må storsamfunnet kunne beskytte de menneskene som rammes, ved sensur eller straffelov.

Litteratur skånet for kritikk

Ellers tror jeg vi er enige om at diskusjon og kritikk er en langt bedre vei å gå. En historisk lesning av Markens Grøde kan gi ny innsikt og være et godt alternativ til Mark Twains definisjon av en klassiker: et verk alle føler de burde ha lest, men som ingen ønsker å lese. Problemet er at vi i Norge bare langsomt har tatt inn over oss sannheten om hvordan vi har behandlet samene og våre nasjonale minoriteter. Norsk litteratur har vært skånet for kritikk, og vi har ikke vært villige til å erkjenne at deler av den har fremmet hatefulle ytringer med de verst tenkelige konsekvenser.

Ståle Dingstad. Foto: Indrelid Trygve

Nils Magne Knutsen etterlyser nyanser i sitt innlegg 15. desember. Selv fremhever han Hamsun som antirasist. Det overrasker ikke. Slik har norske Hamsun-forskere holdt på siden 1950-tallet. Det debatten trenger, er ikke nyanser, men erkjennelse. Hamsuns rasisme er hverken et uttrykk for tidsånden eller et knippe slengbemerkninger det går an å nyansere bort. Den er en bestemt måte å tenke på, en ideologi som må møtes med kritikk.

«Negerhjærne»

I boken Fra det moderne Amerikas Aandsliv skriver Hamsun om afroamerikanere: «Negrene er og blir Negre, en Menneskebegyndelse fra Tropen, Væsner med Tarmer i Hovedet, rudimentære Organer paa et hvidt Samfundslegeme. Istedetfor at danne en Aandselite, har man i Amerika grundlagt et Mulattstutteri». Man kunne håpe at dette var en ungdomssynd, men Hamsun kom ikke på bedre tanker etter hvert. I Markens Grøde utstyres Barbro med «Negerhjærne», og det er ikke ment som kompliment.

Knut Hamsun. Foto: PRESSENS BILD

Mange har i likhet med Knutsen sett på Papst i Landstrykere som et positivt motstykke til tidens antisemittisme. Urjøden Papst er vel ansett blant folk, men i Hamsuns roman fremstår han til slutt som en skurk. August kaller ham en pengegris som byr ham imot. Selv Edevart får nok. Det at Papst donerer 400 kroner til Edevart så han kan komme seg til Amerika for å ødelegge seg fullstendig, er ingen formildende omstendighet i Hamsuns fremstilling av Papst.

Rasismen lever

Rasisme og antisemittisme lever i beste velgående, dessverre. Det gjør også forestillingen om Hamsun som det uskyldige geni. Det er derfor grunn til å minne om Aasmund Brynildsens erkjennelse fra 1952, for den står seg godt: «den ånd som taler i Knut Hamsuns verk er den samme som den der i en så suveren forakt for Mennesket bygget gasskamre for de uønskede…».

Les også:

Les også

  1. Nils Magne Knutsen: Knut Hamsuns rasisme bør betraktes mer nyansert enn det Ståle Dingstad gjør

  2. Ronald Nystad-Rusaanes: Markens grøde. Fortsatt en advarsel til vår tid?

  3. Ståle Dingstad: I år er det 100 år siden Knut Hamsuns Markens Grøde kom ut. Det er det ingen grunn til å feire

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Knut Hamsun