Misforstått hemmelighold i forsvars- og sikkerhetspolitikken | Tormod Heier og Rune Ottosen

Manglende åpenhet gjør Norge mer sårbart. Med mindre tillit krymper også det politiske handlingsrommet.

For farligere enn russiske atomubåter, hjemvendte IS-krigere og anonyme cyberangrep, er sviktende tillit. I samfunnskontrakten med våre ledere er derfor åpenhet selve limet. For uten åpenhet, ingen tillit. Og uten tillit, ingen legitimitet mellom de styrende og de styrte.

Ute i den store verden har åpenhet vært et særnorsk varemerke. I forsvars- og sikkerhetspolitikken har dette gitt myndighetene stort handlingsrom, fordi norske interesser er blitt fremmet uten frykt for innenrikspolitisk splid og folkelig motstand.

Frykt for «innenrikspolitisk støy»?

For ettersom Norge er blitt en middels stor militærmakt i NATO, og eksporterer militærmakt som aldri før, så burde Stortinget og sivilsamfunnet også forvente en opptrapping av åpenhet på hjemmebane. Trist er det derfor at heller ikke mediene bidrar mer, som for eksempel i Syria. For til tross for daglige nyhetsoppslag, er det overraskende lite informasjon om hvordan norske interesser fremmes i Syria-krigen.

Dersom årsaken er frykt for å skape «innenrikspolitisk støy» rundt Norges militære rolle, er det snarere et tegn på at måten vi gjøre det på ikke tåler offentlighetens lys. Og er myndighetene redde for terrorangrep mot Norge siden vi kriger mot IS, bør det møtes med mer åpenhet fremfor mindre.

Uvitenhetens slør

Så lenge viktige spørsmål bare diskuteres i regjeringskorridorene og i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, forblir de folkevalgte og samfunnet for øvrig brakt bak «uvitenhetens slør». Da skal det mindre til før legitimitet, tillit og politisk forankring forvitrer.

For det er nettopp da myndighetene trenger det som mest: når uforutsette kriser oppstår, norske liv går tapt og informasjonskontrollen forsvinner i konflikter der alle sloss mot alle.

Uthulingen av norsk basepolitikk

Forutsetningen for en ærlig og åpen debatt er vilje til å diskutere prinsipper på en tydelig måte. Et konkret eksempel på det motsatte er uthulingen av norsk basepolitikk, der myndighetene bare forteller én side av saken, om at amerikanske styrker må bli bedre til krigføring i kaldt vær. Men informasjon om hvordan dette også påvirker forholdet til Russland, eller hvordan de samme styrkene også fester et sterkere militært grep om den tidligere så stabile bufferen i Nord-Europa, sies det lite om.

• Les historien i A-magasinet om de amerikanske soldatene som øver på Værnes og debatten om hvorvidt forlengelsen av ordningen bryter med den norske basepolitikken: - Krig er ikke noe vi tenkter på, men vi gjør det vi blir bedt om

Manglende åpenhet rundt dette gjør at politikkutformingen forblir elitistisk. Det bredere laget av norske borgere (og Stortinget) skjermes dermed fra grunnleggende utviklingstrekk som berører alles sikkerhet. Det kan godt argumenteres for å endre en basepolitikk som har ligget fast siden før Norge ble med i NATO. Men da må også begrunnelsen og alternativene gjøres tydelige. Kanskje det kunne være en nyttig øvelse for politikere, medier og militære å ha en åpen debatt med argumenter for og imot endring av basepolitikken?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

• Her kan du lese mer om de amerikanske soldatene i Norge: