Vi skriver historiebøker mellom myke permer | Anne Marie Meyer

Jeg skriver serieromaner og har ikke skammet meg over sjangeren, men ofte vært frustrert over forskjellsbehandlingen.

I en kronikk i Aftenposten 18. januar skriver min kollega Salmund Kyvik blant annet dette: «Jeg skammer meg ikke. Jeg skriver serieromaner og er stolt av det.»

«Jeg skriver også serieromaner og er stolt av det. Samtidig har jeg i alle år gått med et lite mindreverdskompleks på grunn av avisenes og Forfatterforeningens syn på serielitteraturen», skriver Frid Ingulstad i et innlegg til Salmund Kyvik, i Aftenposten, 20 januar.

Nederst på rangstigen

Jeg skriver også serieromaner. Det har jeg gjort siden 2005. Da jeg valgte å satse på en forfattertilværelse på heltid, tok det ikke lang tid før jeg forsto at som serieforfatter står jeg nederst på den litterære rangstigen.

Til tross for dette, har jeg, i motsetning til Frid Ingulstad, aldri følt noe mindreverdighetskompleks på grunn av avisenes eller Forfatterforeningens syn på serieforfattere. Men de første årene irriterte jeg meg over mange av merkelappene aviser og andre hengte på oss.

Jeg irriterer meg ikke lenger, det er bortkastet energi. Ikke har jeg noen gang skammet meg over sjangeren heller, men jeg har ofte vært frustrert over forskjellsbehandlingen vi blir utsatt for.

I Forfatterforeningen er vi som kjent ikke velkomne. Jeg har derfor savnet en forening som har plass til forfattere i min sjanger og vil arbeide for at vi serieforfattere får bedre økonomiske kår. Det har vi nå fått med Forfatterforbundet.

Jeg har tro på at vi med den nye foreningen i ryggen nå blir hørt, og at midlene som Forfatterforeningen raust har delt ut til sine egne, blir mer rettferdig fordelt.

Blodig urettferdig

Serieforfattere har lavere royalty enn normalkontrakten, og betingelsene varierer mellom forlag og forfattere når det gjelder prosenter og forskudd.

Det er også blodig urettferdig at vi ikke får vår del av bibliotekvederlaget. Fordi seriene våre blir innkjøpt over bibliotekenes egne budsjetter og ikke via innkjøpsordningen, taper vi penger. På grunn av dette får vi bare betalt for vanlig salg av bøkene. Innkjøpsordningen er laget for å kompensere for tap ved utlån. Regelverket innebærer at vi ikke får være med på denne ordningen. Det er både urimelig og urettferdig.

Jeg bryr meg ikke om priser og utmerkelser som støver ned i bokhyllen. Det jeg er opptatt av, er at vi får skikkelig betalt for jobben vi gjør. At vi ikke blir tilsidesatt når stipendier og vederlag skal fordeles.

Skaper leseglede

Å skape leseglede blant grupper av befolkningen som ellers ikke ville lest, er utrolig viktig. Våre bøker er historiebøker mellom myke permer og har ofte vist seg å være en viktig inngangsport til litteraturens verden.

Serieforfattere er dyktige til å fortelle historier på en lettfattelig og spennende måte. I likhet med Frid Ingulstad tror jeg det er viktig at vi kjenner vår historie for å forstå vår samtid. Kanskje er det viktigere enn noen gang i en verden som ruller fortere og fortere med et nyhetsbilde som til tider kan virke både skremmende, forvirrende og uoversiktlig.

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter