Debatt

«Glasstaket» er ikke borte

  • Ingeborg Senneset
    Journalist

Antall kvinner med makt, som Kristin Skogen Lund, øker. Men dette kan skyldes kvoteringsloven, og ikke nødvendigvis endrede holdninger eller «glasstakets» død, skriver Mari Teigen. Foto: Jon-Michael Josefsen

Ja, antall kvinner på toppen øker, men spørsmålet er om økningen er i takt med det vi kan forvente i arbeidslivet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mari Teigen Foto: Fotograf Carsten Muller

«Glasstaket» avlives i Aftenposten 3. januar. Grunnen til at det er få kvinner i ledelse er at kvinnene ikke vil, at de mangler «killer-instinkt», eller at de har valgt feil mann. Arbeidslivet er herved friskmeldt. Problemet finnes hos kvinnene og i familien.Så enkelt er det neppe.

Arbeidslivets spilleregler kan ikke tas for gitt. Det er nettopp her mulighetene finnes for å skape endring, ikke minst for den som vil rekruttere talent. Det handler om mulighetsstrukturer, og det handler om å skape et arbeidsliv som motiverer og ikke begrenser, både kvinner og menn.

Les også

«Statsministeren er kvinne. Finans- ministeren er kvinne. LO-lederen er kvinne. NHO-sjefen er kvinne»

«Glasstak» har vært en mye brukt metafor for usynlige barrierer som gjør det vanskeligere for kvinner å nå toppen. NHOs Kristin Skogen Lund hevder at det er en myte at det eksisterer slike hindringer for kvinner i norsk næringsliv eller at det stilles større og strengere krav til kvinner som vil gjøre karriere. Holdningene til karrieremotiverte kvinner er ifølge henne endret positivt i løpet av de siste tiårene. Det har hun nok rett i. Men hva som skjer i arbeidslivet handler om mer enn dette.Aftenposten bastante avliving av «glasstaket» bygger på en opptelling av kvinner i styre og ledelse i norsk og nordisk næringsliv. Tallene viser stadig flere kvinner i slike stillinger.

Andelen kvinner i styrene i de 125 største selskapene har økt fra 22 til 33 prosent fra 2004 til 2013. Pussig nok nevnes det ikke at det i samme periode ble iverksatt en lov som krever minst 40 prosent av hvert kjønn i styrene for allmennaksjeselskapene og de statlige selskapene.

Den dramatisk økte kvinneandelen i disse selskapene drar opp gjennomsnittet kraftig. Fra 2002 til i dag har nemlig andelen kvinner i allmennaksjeselskapenes styrer økt fra 6 til 40 prosent. Men dette skyldes altså kvoteringsloven, og ikke nødvendigvis endrede holdninger eller glasstakets død. For øvrig bygger Aftenposten vinklingen om positiv utvikling på tall over konsernledelser hvor det er minst én kvinne. Ingen kan si at én kvinne per ledergruppe er en ambisiøs målsetting.

Ja, antall kvinner på toppen øker, men spørsmålet er om økningen er i takt med det vi kan forvente.

I fjor foretok vi ved Institutt for samfunnsforskning en oppdatering av Maktutredningens lederskapsundersøkelse fra 2001. Vi ville finne ut hva som var skjedd i løpet av det siste tiåret med likestillingsutviklingen innenfor ulike toppledersjikt i det norske samfunn. Tallene sammenligner kjønnsfordelingen i de omkring 2000 topposisjonene innenfor 10 sentrale samfunnssektorer i Norge.

Les også

- Mange kvinner er ikke villige til å yte det som kreves. Det forstår jeg godt.

Også denne undersøkelsen viser en positiv utvikling: Samlet har andelen kvinner på toppen økt fra 17 til 25 prosent. Men det er store forskjeller mellom sektorene. Mest har kvinneandelen økt i forvaltning, forskning og kirken, og disse sektorene drar derfor opp snittet. På tre av de mest mannsdominerte områdene — media, næringsliv og Forsvaret - går det tregt. I næringslivet har kvinneandelen økt fra 6 til 13 prosent. Kvinneandelen på toppen av norsk næringsliv har uten tvil økt i løpet av det siste tiåret. Det motsatte ville være høyst alarmerende. Samtidig er næringslivet et av de områdene hvor utviklingen går sakte.Hva er grunnlaget for å konkludere at det først og fremst er «noe» med kvinnene? Enten dette «noe» er at de ikke er villige til å yte det som kreves, at de opplever konflikten mellom familie og jobb som hemmende, eller de har valgt en mann de taper mot i ansvarsfordelingen på hjemmebane? Særlig problematisk blir det når diagnosen stilles av et «sannhetsvitne» som selv sier hun ikke har opplevd at barrierene ble for store på veien mot toppen.

Tanken om at det eksisterer et «glasstak» kom fra USA på 1990-tallet. Det fungerte som en «catchy» måte å snakke om at mangelen på kvinner i ledelse ikke bare handler om at det er for få kvinner som satser på lederstillinger. Det er også noe med arbeidslivet, med karriereforløpene, med forventninger og strukturer, til og med noe med de mannlige lederne.

Les også

Et glasstak, men i familien?

Det er ikke så mange lenger som snakker om denne problematikken i termer av glasstak. Men det er liten tvil om at mangelen på kvinner i ledelse henger sammen med en rekke forhold både i og utenfor arbeids— og næringsliv. Det er underlig at Skogen Lund sammen med en annen av Norges mektigste kvinner, Aftenpostens tidligere sjefsredaktør Hilde Haugsgjerd, eksporterer problematikken til et rent kvinne- og familieanliggende.

Hvorfor skal arbeidslivets spilleregler tas for gitt, mens familielivets spilleregler forandres? Her er det jo et samspill. Arbeidslivets frafallsproblematikk må løftes fram som et spørsmål om arbeidslivet.

Likestilling i familien kan staten endre noe på, for eksempel gjennom fordeling av foreldrepermisjonen mellom mor og far. Med arbeidslivet kan det gjøres mye . Om staten, organisasjonene og, for den saks skyld, media vil.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Hvorfor er det så få kvinnelige toppsjefer?

  2. NORGE

    Studie: Kvoteringslov ga ikke flere kvinnelige toppsjefer

  3. A-MAGASINET

    Tror du teknologi er noe IT-avdelingen kan fikse? Vil du også bli sjef? Glem det!

  4. KOMMENTAR

    «Er det på tide å erkjenne at denne omstridte kvoteringsloven var en placebokur uten virkning?»

  5. DEBATT

    Meninger: Mannsdominans i de største selskapene er svært lik på tvers av land

  6. ØKONOMI

    Seks sjefer tjente over 10 mill. i fjor