Debatt

Går alene mot strømmen

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

La det ikke være tvil: På sitt beste er Document obligatorisk lesning for alle som er opptatt av temaene de skriver om. Og det utskjelte jubileumsnummeret er Document på sitt beste, skriver Bjørn Stærk. Ingvild Berg

Jubileumsutgaven av Document viser hvorfor de er blitt et av Norges viktigste medier.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Document.no har holdt på i ti år og har samlet noen av sine beste artikler fra 2013 i en jubileumsutgave på papir. Flere har reagert på forsiden. Snorre Valen mener den ligner på nazistenes jødetegninger. I kiosker har aktivister dekket forsiden med merkelappen «Stopp rasismen».

Anklagen er absurd. I en vanlig avis ville tegningen vakt lite oppsikt. Den er en satire over den arabiske våren, tegnet som en gryte som ulike parter fyller med sine egne interesser. Generaler fyller på med diktatur, kapitalister med grådighet og islamister med sharialover. En godtroende nordmann forsøker å spe på med litt demokrati. Sivilbefolkningen vet bedre og flykter i bakgrunnen. En mørk, men god analyse av den arabiske våren og vinteren som fulgte.

Som Anders Solli Sal påpeker: Hvis man tar Valens kritikk på alvor, blir politisk satire umulig.

Document var først

Skulle noen skulle kjøpe bladet i håp om å finne rasisme, islamhat og hatefulle tegninger, vil de bli skuffet. Innholdet viser tvert imot hvor viktig Document er blitt. På nett produserer de så mye at de gode artiklene lett drukner i mengden. Men i jubileumsutgaven har de samlet det beste på ett sted.

Her finner du Nina Hjerpset-Østlies opprulling av den skandaløse «romkvinne»-reportasjen på NRK i januar. NRK presenterte Mirela Mustata som et offer for det norske rettsvesenets fordommer mot romfolk. De fortalte ikke seerne at hun hadde medvirket til voldtekt av sin elleve år gamle datter – og fått betalt for det. Saken tok av i mediene og ble en flause for NRK. Men Document var først.

Du finner også kritiske, men faktabaserte analyser av innvandringsbølgen Norge er inne i. Dette har det etterhvert blitt mye av også i de store mediene, men Document var først. De var også først med en grundig dekning av det anstrengte svenske debattklimaet.

Enten du liker dem eller ikke: Når Document får teften av en sak, kan du regne med at den dukker opp i en noe nedtonet form i de større avisene noen uker, måneder, eller i verste fall år, senere.

Frykten for å gjøre seg spiselig

Hjerpset-Østlie har den skarpeste pennen i Document-redaksjonen. Hun ironiserer så det svir, men uten å ta seg selv for seriøst. Det gir henne appell langt ut over Documents faste lesere.

Redaktør Hans Rustad er mer omstridt. Navnet hans vekker både oppgitthet til forakt. Oppgittheten er iblant fortjent, men forakten er smålig. Jeg tror det handler om at han ikke følger spillereglene. Rustad er Norges vrangeste redaktør. Han elsker å gå alene mot strømmen og dyrker gjensidige fiendskap med de etablerte mediene.

I 1963 skrev Jens Bjørneboe Ti bud til en ung mann som skal frem i verden, hvor han ironisk oppfordrer til å ta den sterkestes parti, gjøre seg til venns med alle og være akkurat så dristig at du kan skride «tappert fram i livets strid – en time forut for din tid». Opposisjonsånden Bjørneboe uttrykker, frykten for å gjøre seg spiselig, tror jeg lever sterkere i Rustad enn i noen andre i dagens Medie-Norge. Han føyer seg ikke en millimeter for å tekkes de anstendige.

Rustad angriper arven fra 1960— og 70-tallet, men er selv farget av å tilhøre den samme generasjonen. Han driver den samme typen analyser av underliggende strukturer som venstresiden en gang var gode på. Han jakter på ordene bak ordene, er mistenksom til de prektige, og vil heller være for vrang enn for føyelig.

Tekstene hans består av intuitive hopp som kan være vanskelige å henge med på. På sitt dårligste er de usammenhengende. Alt kobles til alt, og du kan vranglese hva du vil mellom linjene. På sitt beste er de avslørende skisser av medienes underbevissthet, den typen skisser som bare kan tegnes av en outsider.

Vrangheten fører iblant galt av sted. Men kunne han ellers holdt ut i ti år med avsky? Det er de vrange som er pionérene, fordi de bryr seg mer om å følge sitt indre kompass enn om å bli likt. Så kommer de andre ruslende etter, når de ser at det er trygt.

Vår tids Orientering

Flere av skribentene på Document er anonyme. Det var de forøvrig hos Orientering også, den opprørske venstreavisen SF sprang ut av. Når du leser hva kritikerne sa om Orientering på 1950- og 60-tallet, er det slående hvor mye det ligner kritikken Document får i dag. De ble kalt for dystre og sinte og vrange. I sitt ønske om å være en motvekt mot de etablerte mediene, ble de ensidige i motsatt retning.

Denne kritikken stemte nok like godt for Orientering som den gjør for Document. De er en motvekt. Det er styrken og svakheten deres.

Det mest kontroversielle innholdet på Document er ikke kommentarene til de faste skribentene, men gjesteartiklene og nyhetsklippene. Den nederlandske politikeren Geert Wilders, som står kontrajihadistene nært, har hatt flere innlegg på Document, senest om patriotisme i EU. Rustad la ut pressemeldingen for en kontrajihad-demonstrasjon i Stockholm. Den anonyme svenske skribenten Julia Caesar hadde et innlegg om afrikanske innvandreres lave intelligens.

Kritikere bruker dette som bevis på at Document-redaksjonen «egentlig» er islamhatere og rasister. Samtidig er det ingenting i de faste skribentenes kommentarer som tyder på dette.

Arena for upopulære meninger

Så hva ligger bak? Delvis handler det nok om et uklart skille mellom egne meninger, andres meninger og nyhetssaker. I en vanlig avis er skillet klart, og leseren leser forskjellig alt etter hvilken seksjon de er i. Document kommer fra bloggverdenen, uten det samme klare skillet. Profilen er uklar.

Delvis handler det om at de er enig med gjesteinnleggene, men ikke alt skribentene står for. Document mangler berøringsangst. Det er befriende i et land preget av engstelige metadebatter om hvem som skal få «slippe til».

Men mest handler det nok om at Document vil være en arena for upopulære meninger, spesielt de man blir forfulgt og forsøkt drept for. En av artiklene i jubileumsutgaven er skrevet av den danske kontrajihadisten Lars Hedegaard, som nylig ble skutt på og forsøkt drept. Rustad innleder med å si at det minste man da kan gjøre, er å lese det han skriver og ta ham seriøst.

Glem ikke at det fortsatt er farlig å fornærme islamister i Skandinavia. Utallige attentatforsøk og terrorangrep har blitt planlagt mot Kurt Westergaard, Lars Vilks og Jyllands-Posten. Mange nøler med å bry seg før de vet om offeret er en «snill» eller «slem» islamkritiker, men det er absurd. Mannen som skjøt på Hedegaard skjøt også på deg, du står bare lenger bak i køen. Document forstår dette.

Nye allianser?

Deler av venstresiden ser på Document som en fiende de må jage ut av offentligheten. Det er trist. I stedet burde de alliere seg i en felles kamp mot rasister, islamhatere og islamister. Men det vil bli vanskelig, for Document avviser selve kongstanken deres: At godheten har gått i arv fra den gamle venstresiden til den nye.

Verre er det at norske muslimer tror at Document hater dem. Inntrykket forsterkes når de besøker siden deres og finner artikkel på artikkel med negativitet og mistenksomhet. Dette er trist og unødvendig. Antagelig har norske muslimer mer til felles med skribentene på Document, spesielt med en konservativ kristen som Rustad, enn med antirasistene som er opprørt på deres vegne.

Muslimer har et gavekort i offentligheten fordi de fortsatt assosieres med «den tredje verden», den gamle venstresidens helter. Det kortet er snart brukt opp. Da blir muslimene bare enda en norsk konservativ religiøs minoritet og vil finne flere venner blant kristne enn på den sekulære venstresiden.

Rustad gjorde en forsiktig håndsutrekning i januar. Han oppfordret til å bygge et verdifelleskap med muslimer og føre en «konservativ, moderat kamp for verdier». Men mer må til hvis Document skal vinne tillit blant muslimer. De må snakke mer om hva de er for og strekke ut hånden oftere.

Min egen innvending mot Document er at de ikke bare avviser venstresidens godhetsmonopol, men forsøker å stjele det for seg selv. De moraliserer lett og tilgir lite. Selv vil de leve i gråsonen hvor man kan se det gode i Geert Wilders uten å godta det dårlige, men de ser ikke at muslimer lever i en tilsvarende gråsone.

Document er ikke alene om dette. Alle vil eie godheten. All skitt må skrubbes vekk, ellers er du skitten og må støtes ut. Men det er i gråsonene folk bor. Vi må klare å skille mellom rett og galt uten å kreve at mennesker skal være munker og nonner.

Men la det ikke være tvil: På sitt beste er Document obligatorisk lesning for alle som er opptatt av temaene de skriver om. Og det utskjelte jubileumsnummeret er Document på sitt beste.

Flere artikler og essays av Bjørn Stærk kan leses på essays.bearstrong.net.

  1. Les også

    Spor fra fortiden

  2. Les også

    Den norske rasismen

  3. Les også

    Britene var først

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Disse tre kontroversielle redaktørene er enige om én ting: Norge er ute å kjøre

  2. KULTUR

    Knut Olav Åmås: Deler av offentligheten er blitt en slagmark. Jeg er redd vi bare har sett begynnelsen.

  3. NORGE

    Han refses av muslimer for å være for liberal og av islamkritikere for å være en ekstremist

  4. DEBATT

    Brasils barneprostitusjon | Fagfilosof Anders Solli Sal og barnerettsforkjemper Mats Liland

  5. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 18. august

  6. DEBATT

    Dette handler ikke om likegyldighet