Debatt

Kort sagt, fredag 19. oktober

  • Debattredaksjonen

Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Urimelig kritikk av norsk humanitær innsats

I Aftenposten 12. oktober hevder generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, at regjeringen reduserer andelen av samlet norsk bistand som går til krigsofre og flyktninger og svikter flyktninger i nærområdene. Kritikken faller på sin egen urimelighet.

Med budsjettforslaget for 2019 har regjeringen økt det humanitære budsjettet med nær 65 prosent siden 2013. Andelen av bistandsbudsjettet som går til humanitær bistand har økt fra nær 11 prosent i 2013 til nær 15 prosent i 2018. I 2019 vil andelen reduseres marginalt, men samtidig foreslår vi at flyktningkvoten øker. Vi foreslår også at utviklingssatsingen i sårbare stater, der de mest alvorlige humanitære krisene utspiller seg, fordobles.

Egeland gir et feilaktig inntrykk av at det kun er humanitære midler som brukes på flyktninger og andre som rammes av humanitære kriser. Også andre deler av bistandsbudsjettet brukes. Ikke minst i nærområdene – Midtøsten, Afrikas horn og Sahel.

Generalsekretæren prøver også å gjøre et poeng av at Norges bidrag til de internasjonale nødhjelpsappellene prosentuelt har gått ned. Men han vet godt at FNs nødhjelpsappeller er firedoblet det siste tiåret, og at Norge derfor gir mer enn noensinne, ikke mindre.

Det fremstår lettvint når Egeland er så ensidig opptatt av størrelsen på det humanitære budsjettet. Komplekse kriser kan ikke møtes med humanitære tiltak alene. Regjeringens nye humanitære strategi vektlegger derfor en helhetlig innsats der humanitær respons på akutte behov og utviklingstiltak ses i sammenheng. Bare slik kan vi bryte den negative spiralen der stadig flere mennesker er avhengige av humanitær hjelp, år etter år.

Ine Eriksen Søreide, utenriksminister (H) og Nikolai Astrup, utviklingsminister (H)


Kjøpe litt torv?

I Aftenposten 16. oktober kan vi lese at det ikke er bevilget penger til redding av Norges viktigste kulturminne som smuldrer opp ute på Bygdøy. I samme avis hevdes det at det nyoppdagede vikingskipet i Østfold vil ha best av å bli liggende der det er. Kanskje vi skulle starte en kronerulling og kjøpe noen lass torv og leire og begrave vikingskipene slik de lå i tusen år før vi gravde dem opp?

Kjell Klinkenberg, Oslo


Ingen stjeler KrF

Robert Wright skriver i Aftenposten mandag 15. oktober om sine bekymringer og følelser rundt KrFs forestående retningsvalg. At Wright ikke hadde satt seg godt nok inn i hva ledende KrF-politikere og sentralstyret sa før valget 2017, får stå for hans regning. Men når Wright i tillegg omtaler oss nye KrF-medlemmer som «ikke KrF-ere», og beskylder oss for å infiltrere partiet, går han altfor langt.

Mange av oss har vært åpne både i sosiale og i tradisjonelle medier om vår innmeldelse, og han kunne enkelt tatt kontakt for å høre om vår begeistring for partiets program. Som kirkeverge er Wright øverste leder i bedriften mange av oss jobber, og det er overraskende at han synes det er klokt å avfeie vår oppriktighet. Hareide har i sin tale tatt et oppgjør med den politiske retorikken som sto imellom oss og partiet. Det har gjort partidøren åpen for oss. Wright ville kanskje heller stenge oss ute, og bryte alle valgløfter om ikke gå i regjering med Frp? I så fall er det han som «flytter» partiet, ikke vi som er begeistrede, nye medlemmer.

Anders Møller-Stray, fersk KrF-er


Oppdrag utført

Det går an å forstå at Gyldendal-redaktør Kari Marstein kritiserer bokfenomenet Bare en natt til av Anniken Jørgensen. Det er ikke en av hennes bøker.

Det er ikke like lett å forstå hva hun vil, for i sitt innlegg 16. oktober bekrefter hun egentlig bare vårt poeng: At Marstein mener å representere en elite som ser det som sin oppgave å avgjøre hva som «gode» eller «dårlige» bøker. Hva målgruppen mener, på sosiale medier for eksempel, er ikke noe argument for henne i den diskusjonen. Hun vet kanskje best selv?
For mange tusen ungdommer og foreldre gjør nå Jørgensens Bare en natt til akkurat det Marstein vil oppnå med litteraturen: Den skaper et nytt erkjennelsesrom, viser oss tilværelsen fra andre sider og utfordrer vårt forhold til virkeligheten.
Vi har samme mål som Marstein: «Å skape litteratur som angår mer eller mindre alle nordmenn», og få «lesere, kritikere og offentlighet til å ta del i denne store samtalen.» Oppdrag utført fra vår side. Og vi takker for Marsteins bidrag.

Kristoffer Dannevig Gaarder, kommunikasjonssjef Panta forlag


Slik kan bygget bli. White arkitekter

Må Olav Thon vansire Storgata?

Det fæle Gunerius-kvartalet skal rives, og det er selvsagt gledelig. Hadde vi også fått vite at nybygget på tomten vil bli en normal bygård, i stil med miljøet i Storgata, så hadde vi blitt enda gladere. Men nei. Det nye kvartalet skal bli et megabygg.

Storgata er i hovedsak en del av 1800-tallets murgårdsby: opp til fem etasjers gårder med livfulle fasader. Den lave taklinjen gir godt med dagslys i gaterommet, noe alle vet å verdsette i et land med mye vinter. Dette er nå en av hovedstadens triveligste gater og murgårdsbyens siste skanse mot det kaotiske jernbaneområdet.

Her vil Thons tårnbygning stå i skrikende kontrast til de gamle fasaderekkene, ikke bare på grunn av høyden, men også på grunn av den krampaktig «originale» formen. De begrunnelser for bygget som nevnes i planbeskrivelsen, gir ingen grunn til å mene at alle disse etasjene er nødvendige. Vi må også regne med at når dette bygget er på plass, vil det bli brukt som påskudd for tilsvarende ekstremisme i det gamle Oslo.
Vi kan vel ikke håpe på at Olav Thon overrasker oss med å sløyfe det skjemmende tårnet. Men skulle det virkelig skje, vil vi takke ham for at han beriker Storgata – i stedet for å vansire den.

Per Inge Kjelling


Den rene ondskapen = nazismen

Å uttrykke dette rituelt, så ofte som mulig, er etterkrigstidens teologi. Det er rimelig at en akademiker i teologi, Jone Salomonsen, får spalteplass i Aftenposten 16. oktober for å gjenta sannheten. Hun skriver under avsnittet «De som sorterer mennesker»: «Nazismen startet her og omsatte tanke til handling når den i form av dødsleirer forsøkte å ta bort slektslinjene til noen av de barna den mente Eva aldri burde fått.»
Dermed har flertallet av hvite europeere fått stempelet, for flertallet var nazister eller fascister. Vi må holde bolsjevikene utenfor siden de nedkjempet ondskapen med sin seier i 1945. Bolsjevikene er i dag blant de beste i europeisk historie.

Barna? Salomonsen er inne på dem, men hun vier ikke nazibarna noen ettertanke. De er på ondskapens side. De skal altså leve med skyldkompleks og gå evig i demokratisk terapi. Er det derfor Europa trenger ondskapsdyrkelse, altså nazismen? Undertrykkelse av avkommet er en snedig form for politikk. Hva med forsoning?

Ole Wilhelm Klüwer, nazietterkommer


Folkeopplysningen ignorerer fakta

Universitetslektor Unni Eikeseth reiser en viktig debatt når hun i Aftenposten 3. oktober påpeker at vitenskap er antiautoritær. Hun påpeker at programkonseptet Folkeopplysningen ofte utelater viktige fakta og skaper kunstige konflikter. Det har hun helt rett i. Folkeopplysningens program om kjernekraft bygger på et premiss om at Greenpeace og resten av miljøbevegelsen sprer myter om stråling og helse. For å bevise dette bruker programmet en uttalelse fra forsker Brit Salbu om at Greenpeace skal ha ment at 600.000 mennesker har dødd av stråling som følge av Tsjernobyl, bare i Ukraina. Dette er selvfølgelig ikke sant.

Før programmet ble sendt, ga vi Folkeopplysningen vår rapport om Tsjernobyl, der Greenpeace anslår at 100.000 kan ha dødd av kreft som følge av Tsjernobyl. Tallet er seks ganger lavere enn hva Salbu oppga, og gjelder for tidlig død i tre ulike land (ikke bare Ukraina). I påfølgende e-postutveksling klarte ikke Folkeopplysningen å dokumentere at Greenpeace noen gang har kommunisert tallet 600.000 døde. Likevel valgte de å publisere Salbus påstand, uten at vi fikk kommentere den i programmet. Det hører med til historien at Greenpeace faktisk aldri ble spurt om hva vi mente om Tsjernobyl. Slik skaper programmet kunstig konflikt. Fakta finnes altså, men blir ignorert av Folkeopplysningen.

I samme program får den samme Brit Salbu hevde at bare 80–90 døde som følge av Tsjernobyl. Kilden både programmet og Salbu viser til, er Chernobyl Forum, et FN-organ sammensatt av blant annet Verdens helseorganisasjon og det internasjonale atomenergibyrået IAEA. Rapporten deres forelå i mars 2006, og anslår at opp mot 9000 kan dø av kreft som følge av Tsjernobyl. Et tall som altså er 100 ganger høyere enn hva programmet kommuniserer. Det er selvfølgelig vanskelig å vite hvor mange som dør av kreft som følge av Tsjernobyl, og anslagene spriker. Men det minste man må kunne forvente av et program som kaller seg et fakta- og opplysningsprogram, er at de kontrollerer kildene sine, og prøver å presentere helheten, ikke utvalgte spissformuleringer.

Truls Gulowsen, leder, Greenpeace

Halvard Raavand, fagmedarbeider,


Svakt om kvoteflyktninger

«Fornuftig med flere kvoteflyktninger, tross alt», skriver Aftenposten mandag 15. oktober.
Man beskriver et politisk valg som innebærer en statsfinansiell svekkelse på 13–15 milliarder kroner bare for å forsørge flyktningene i første generasjon (NOU 2017:2).
Man beskriver et politisk valg som er i strid med målet om en bærekraftig velferdsstat etter at oljealderen er over.
Man beskriver et politisk valg som følger en relokaliseringsstrategi som frarådes av eksperter som Paul Collier og Alexander Betts.
Man beskriver et politisk valg som fattes samtidig som pilene for integrering peker feil vei. Vi savner gode løsninger.
Man beskriver et politisk valg som er motsatt av det den danske regjeringen nylig valgte.

Men ingenting av dette drøftes i lederen.
Likevel konkluderer man med at det er fornuftig med flere kvoteflyktninger. Tross alt. Jeg er ikke overbevist.

Simen Sandelien, sivilingeniør og medlem i Asker Høyre


Gjerdeløa. Privat

«Gjerdeløa» er en avsporing

Dagsavisens kunstanmelder Lars Elton beskylder Nasjonalmuseet for arroganse og kunstfaglig inkompetanse fordi museet ikke har innkjøpt «Gjerdeløa» av Marianne Heske i kraft av dens kvaliteter som kunstverk. Elton fremstiller løa som et verk på høyde med «Brudeferden i Hardanger» og «Skrik».

Debatten er interessant fordi den viser konseptkunstbegrepets begrensninger, og i dette tilfelle som en avsporing. Løa i seg selv, og den fortelling Heske knytter til den, er 100 prosent identisk med tilsvarende gjenstander og deres kontekst på et hvilket som helst folkemuseum. Hverken løa eller fortellingen er resultatet av en kunstnerisk innsats fra Heskes side. Den er av en annen kategori enn Nasjonalmuseets kunstsamlinger. Gi den til Norsk Folkemuseum!

Erling S. Skaug, professor emeritus, Universitetet i Oslo,
35 år som museumsansatt


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Bistand
  3. Bistandspolitikk

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 14. juli

  2. DEBATT

    Kort sagt, mandag 13. juli

  3. DEBATT

    Kort sagt, fredag 10. juli

  4. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 9. juli

  5. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 8. juli

  6. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 4. juli