Ønsketenkning at det ikke er behov for rasismeparagrafen | Ni debattanter
Oppropet vitner om manglende innsikt i minoriteters utfordringer i Norge.
21. juni publiserte Aftenposten et opprop fra 18 samfunnsdebattanter som oppfordrer tilsom oppfordrer Stortinget til å oppheve rasismeparagrafen.
Oppropet vitner ikke bare om hvor privilegerte tekstens undertegnere er, men også om manglende innsikt i minoriteters utfordringer i Norge.
Påstanden om at en rekke personer er blitt straffet for ytringer som vanskelig kan betraktes skadelige, er muligens objektiv sann for oppropets avsendere.
Det foreligger imidlertid overveldende dokumentasjon på at diskriminering kan gi opphav til somatiske og psykiske lidelser.
Slutter å ytre seg
Paragrafen som ble vedtatt i 1970, var foranlediget av Norges ønske om å ratifisere FN-konvensjonen av 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering. Kritikken mot paragrafen er imidlertid ikke ny.
I kjølvannet av lovgivningen holdt enkelte røster fast ved at teksten kunne hindre en åpen debatt om innvandringspolitikk, fordi folk ikke turte si sin mening.
En lignende argumentasjon finnes i oppropet: «Juridiske sanksjoner mot rene meningsytringer innskrenker i praksis folkets frihet til å stake ut sin ønskede kurs for landet.»
Men har dette virkelig vært tilfellet siden loven trådte i kraft? Det vi vet, er at flere samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn har sluttet å ytre seg offentlig grunnet personangrep, sjikane og hets.
- Les oppropet:
Rasismeparagrafen hører ikke hjemme i et liberalt demokrati
Manglende minoritetsrepresentasjon
En kanskje større trussel mot ytringsfriheten er en svak representasjon av minoriteter i det offentlige ordskiftet, også i debatter om rasisme, mangfold og inkludering.
Mangelen på minoriteter i saker som angår minoriteter, utgjør et betydelig demokratisk problem.
Det synes heller ikke å være noen med minoritetsbakgrunn som har signert oppropet, kun høyt utdannede mennesker i privilegerte posisjoner.
Oppropet bærer i seg en utopisk forestilling om at det ikke er behov for en rasismeparagraf i Norge. Det er dessverre ønsketenkning.
Sett fra et minoritetsperspektiv vil det å oppheve paragrafen bidra til å undergrave at rasisme er utbredt i Norge i dag – slik flere etnisk norske samfunnsdebattanter har hevdet ikke er tilfelle.
Ingen sovende paragraf
En god redegjørelse for hvordan rasisme har endret seg de siste årene finner vi hos sosiologen Eduardo Bonilla-Silva: Vi lever i en tid hvor rasisme stadig forekommer, men hvor det hevdes at det ikke lenger finnes rasister. I tilfeller hvor hvite mennesker hevder ikke å se farge, har vi et problem. Det er et hvitt privilegium ikke å se rasisme.
Forfatteren Afua Hirsch er inne på noe av det samme. Å erkjenne at vi er forskjellige er ikke en dårlig ting, men å avfeie det hele og late som rasisme ikke finnes tjener ikke de som diskrimineres.
At paragrafen ikke har ført til strafferettslig forfølging på flere år før inntil nylig, betyr ikke at diskriminering ikke forekommer.
Rasismeparagrafen er ingen sovende paragraf.
Den tjener som en rettesnor for en anstendig samfunnsdebatt og hindrer diskriminering.
At hatefulle ytringer har ført til flere domfellelser, viser at paragrafen ikke bare er av symbolsk verdi, men har reelle virkninger.
Hvem rammes?
Hvem har paragrafen rammet så langt, og hvilke individer har ikke lykkes med å stake ut sin kurs?
Høyreekstremister som vil åpne opp for tvangssterilisering av ikke-hvite og utrensking av jøder, individer som undrer seg over hvorfor «negre tillates å jobbe i Norge», Den nordiske motstandsbevegelsen og en kvinne som skrev følgende til Sumaya Ali: «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk».
Er det slike ytringer oppropets initiativtagere er bekymret for skal rammes?
Innlegget signeres av: Robert Nyheim-Jomisko, ph.d. tverrfaglige kulturstudier, Winnie Nyheim-Jomisko, psykologspesialist, Shivanthe Sivanesan, legespesialist, Omar Samy Gamal, lærer og aktivist, Rania Al-Nahi, samfunnsdebattant, Yousef Bartho Al-Nahi, skuespiller, Camille Oneida Charles, lærer og samfunnsdebattant, Lamisi Gurah, samfunnsdebattant, Thomas Talawa Prestø, talsperson for OMOD.
