Debatt

«Verdiskapingen» i fiskerinæringen er en bløff | Ottar Brox

  • Ottar Brox
    Professor emeritus

Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) mangler interesse for Riksrevisjonens kritikk, mener innleggsforfatteren. Fredrik Hagen

Økonomihistorikere burde kunne gi norske politikere noe å tenke på.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Riksrevisjonen, som skal passe på at nasjonens ressurser brukes lovlig og økonomisk rasjonelt, har vurdert norsk fiskeripolitikk. Nasjonens store fiskeressurser misbrukes til unødvendige og skadelige investeringer – og rasering av inntektsmuligheter i kystområder.

Den skaper unødvendige og kostbare flyttestrømmer, altså at titusener av gode, til dels stadig renoverte familieboliger blir stående tomme. «Fiskere behøver ikke lenger å bo på landet,» sa fiskeriministerens hovedkonsulent, som var professor i fiskeriøkonomi i Bergen.

Riksrevisjonens dom gjør ikke inntrykk på den nye fiskeriministeren.

Fiske er noe annet enn industri

Som andre autoriteter forteller Odd Emil Ingebrigtsen (H) oss at ting endrer seg overalt i samfunnet, som betyr: Det må vi omstille oss til, alle sammen.

Vi må tåle at våre livsvilkår endres – som det at kystfolkets muligheter til å leve av arbeid med å få fisken opp av havet, og gjort klar for markedet, erstattes av norske trålrederiers kapital, i form av havgående trålere – og for en stor del av billigere, utenlandsk arbeidskraft.

Noen av trålrederienes «influensere» fremstiller det som har foregått siden 1990 som en versjon av det som skjer i industrien. Det lønner seg for de aller fleste av oss at møbelindustrien erstatter faglærte snekkere med dyre maskiner. Da tjener både fabrikkeiere og snekkere bedre – og møblene blir både billigere og kanskje også like pene.

Men fiske har for moderne økonomer lenge vært noe helt annet enn industri. Og i alle fall siden 1970-tallet har den eneste mulige vei til bedre lønnsomhet i den samlede, norske fiskerinæring vært å redusere fangstinnsatsen – altså kostnadene – slik at netto verdiskaping kan øke.

Les også

Lena Amalie Hamnes: Et fiskeripolitisk totalhavari

Hjernevask og propaganda

Vi har stelt oss som den bonden som kjøper ny, større og dyrere skurtresker – uten å kunne øke åkerarealet. Og den løsningen som flertallet av våre folkevalgte ser ut til å ville ha, er i realiteten det samme som om staten skulle ekspropriere åkrene til denne toskens naboer, og gi dem gratis til han som tankeløst har overinvestert – for at han skal kunne akkumulere kapital.

Det honnørordet som har spilt størst rolle i den hjernevasken som har vært det viktigste kampmiddelet mot det lønnsomme kystfisket, har vært «økt verdiskaping». Et begrep som ofte har vært brukt uten tydelig definisjon, slik at det egner seg bedre til propaganda enn til å skape anvendelig innsikt.

Verdien av dyktige PR-folk

Sett at en møbelfabrikk offentliggjør sitt regnskap, som viser et kjempeoverskudd og stort utbytte for aksjeeierne. Vi får høre at det er solgt møbler for 100 millioner, betalt 50 millioner til de ansatte, mens kapitalutstyret er avskrevet med 20 millioner. Avisene regner ut at bedriften har «skapt verdier» for 30 millioner. Hvordan kunne en slik melding bli mottatt?

H.C. Andersens uoppdragne guttunge kunne kanskje ha spurt: «Men hva har denne fabrikken laget møblene av? Luft?»

Det offentliggjorte regnskapet har altså ikke trukket fra materialkostnadene, og bokholderen har nok overdrevet fabrikkens «verdiskaping» aldeles grassat. Altså omtrent like sterkt som dyktige PR-folk klarer å fremstille statsrådens gratis-overdragelse av kystflåtens tradisjonelle rettigheter til trålrederiene som en stor del av disse rederienes «verdiskaping».

Les også

Her taper de 100.000 dagen på manglende arbeidskraft

Lær av Spania og Portugals stagnasjon

Markedsverdien av disse kvotene som mangemillionærer har fått gratis fordi de er i stand til å finansiere store fartøyer, får vi et inntrykk av når kystens ungdommer må stille med millioner for å kunne velge fars, bestefars og oldefars yrke.

Økonomihistorikere burde kunne gi norske politikere noe å tenke på: Når Spania og Portugal stagnerte økonomisk etter Columbus og Magellan, var det fordi kongene brukte sine midler til svært lønnsom plyndring av «indianernes» gull og sølv, og neglisjerte sitt eget lands jordbruk og industri.

Har noen norske økonomer kritisert at det å subsidiere norske investorer med gratis torskekvoter har gjort investering i trålere langt mer lønnsomt enn investering i ny industri? Hva sier det om regjeringens, stortingsflertallets og den nye fiskeriministerens manglende interesse for Riksrevisjonens kritikk?

Følg og delta i debattane hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Fiskeri
  2. Riksrevisjonen

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Eirik (17) vil bli fisker med egen båt, men han mangler fire millioner for å oppnå guttedrømmen

  2. ØKONOMI

    Slik vil de erobre verden med norsk nesespray og antibiotika

  3. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 16. april

  4. A-MAGASINET

    Svalbard smelter. Kloden varmes opp. Kan koronakrisen hjelpe oss ut av knipen?

  5. A-MAGASINET

    Forretningsmann Christen Sveaas overfører kunst verdt 1 milliard til egen stiftelse

  6. DEBATT

    Det tas nå grep som rammer en allerede diskriminert minoritet