Næringslivets immunforsvar må styrkes | Lars Hovdan Molden og Tommy Høyvarde Clausen

Koronapandemien har gjort utfordringene i næringspolitikken synligere.

Hvordan kan bedriftene endre utdaterte måter å tjene penger på for å bli mer konkurransedyktig i en omskiftelig verden? Teorien om dynamiske evner (dynamic capabilities, kjent som DC) viser hvordan man kan svare strategisk på trusler og muligheter.

Sentralt i denne teorien er bedrifters evne til å oppdage og gripe nye muligheter, samt å reorganisere seg for å skape verdi fra disse. Dette skjer ofte som nye produkter, prosesser og tjenester, men også i form av nye måter å gjøre ting på. Det å bygge slike dynamiske evner vil derfor være en sentral bærebjelke i å kunne tilpasse seg og dra nytte av endring.

Teorien fremhever at både ledere og ansatte er sentrale i bedriftens dynamiske evner. Dette er spesielt viktig i en norsk kontekst preget av flat struktur, samarbeid og medarbeiderdrevet innovasjon. Som så ofte i bedriftsøkonomiske teorier vil teoriene fungere så lenge de fleste konsumenter er rasjonelle og muligheter for nye produkter/tjenester kan oppdages eller skapes av bedriftene.

Forutsetninger brister

Men under ekstreme endringer faller flere av disse forutsetningene bort, og de økonomiske skadevirkningene kommer på grunn av manglende dynamiske evner. Særlig gjelder dette små og mellomstore bedrifter som faller mellom to stoler.

Ikke er de like fleksible som tidlige oppstartsbedrifter, og ikke er de så store at de har finansielle muskler til å fornye seg raskt nok. Samtidig er realiteten at små og mellomstore bedrifter står for storparten av norsk sysselsetting.

Akselererende teknologisk, sosial og miljømessig endring har allerede skapt et behov for å tenke nærmere på bedrifters funksjon og organisering. I dette perspektivet har koronapandemien ikke nødvendigvis brakt noe nytt til torgs i næringspolitikken, men heller gjort utfordringene våre mer synlige.

Statens rolle

For å møte denne nye normalen med rask endring tar ledende akademikere til orde for en mye sterkere statlig inngripen i økonomien. Oxfordøkonomen Daniel Susskind etterspør en «big state» som er «labour supporting, capital sharing and meaning creating» i sin tilnærming til næringspolitikk. Hans kollega Paul Collier mener det offentlige bør ha en plass i bedrifters styrer.

Og Harvards Rebecca Henderson plasserer organisering av bedrifter sentralt i en ambisiøs agenda for å revurdere vestlige lands økonomiske politikk. Statens entreprenørielle funksjon fremheves også av Mariana Mazzucato fra University College London.

Næringspolitikken har tradisjonelt vært orientert mot å korrigere markedssvikt. Et eksempel er at ny kunnskap ofte gagner mange flere enn dem som har utviklet den. Dette fører til en manglende økonomisk stimulans til å investere i forskning og utvikling.

De senere år har imidlertid mer av næringspolitikken rettet seg mot å «optimere systemet». I dette ligger det å frembringe en miks av ulike virkemidler, fra finansiering og deling av risiko til kunnskapsoverføring og kommersialisering. I en verden der endring blir raskere og mer omfattende, er dette ikke nok.

En medisinsk analogi

Å styrke kroppens immunforsvar vil si å ta kjente forholdsregler mot virussmitte slik at kroppen håndterer problemet på egen hånd.

Næringspolitikken bør innrettes etter det samme prinsippet. Den bør ta sikte på å øke etablert næringslivs evne til å reparere seg selv i møte med dramatiske endringer. Og den bør rettes mot ryggraden i økonomien, nemlig små og mellomstore bedrifter. Med andre ord bør næringspolitikken rettes mot å styrke bedriftenes dynamisk evner.

Her er tre områder hvor en aktiv stat bør spille en rolle:

Oppdatert kunnskap: Forskningen viser at systematisk forhold til læring på alle nivå i organisasjonen, er en vesentlig forutsetning for å kunne bygge og utvikle sine dynamiske evner. Jo flere ansatte som har denne typen innsikt, jo enklere er det for bedriften.

Statens primære oppgave her er å sikre rask tilgang på oppdatert kunnskap gjennom universitetene. Dagens gradsgivende system er godt, men ikke tilstrekkelig for å møte rask endring. Vi trenger flere små og hyppige læringsarenaer hvor praktisk og topp teoretisk kompetanse møtes.

Eksperimenter: Eksperimentering med eksisterende ressurser må settes i system og rutinene gjøres «dagligdagse». Innovasjon er ikke bare et anliggende for ledere. Ved å eksperimentere tar ansatte i økende grad eierskap til prosessen, og flere blir kjent med ressursbasen i bedriften.

Statens rolle bør være å fasilitere flere arenaer for eksperimentering, som i de innledende fasene av å utvikle forretningsideer. Videre bør hospiteringer mellom bedrifter i samme, eller annen, bransje vurderes for å øke mangfoldet av erfaringer, også i små bedrifter. Her kan ansatte fra en bransje hospitere i en annen, og deler av regningen kan tas av det offentlige.

Åpen innovasjon: Mange gode prosjekter legges på hyllen fordi de ikke er i tråd med bedriftens eksisterende logikk. Vi bør gå fra en lukket til åpen innovasjon hvor ledere/ansatte får sterkere incentiver til å teste ut, spinne ut og kommersialisere prosjekter og ideer i samarbeid med eller utenfor bedrifter hvor de jobber.

Forskningen rundt dynamiske evner viser klare sammenhenger mellom evnen til å tilpasse ressursbasen sin til endring på den ene siden og langsiktig konkurransefortrinn på den andre.

Oppsummert vil det økonomiske immunforsvaret bedres ved en aktiv næringspolitikk.

Mulige første steg bør rettes mot mer systematisk læring, mer eksperimentering og å utvikle mangfoldet av kompetanse i norske små og mellomstore bedrifter. Det er bevist at dette har langsiktige, positive effekter på bedriftenes dynamiske evner.

Tiden er inne for å ta aktive grep i næringspolitikken. Det er nå endringene akselererer. Dramatiske pandemier og andre uventede sjokk i økonomien, vil komme igjen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter