Alene, språkløs og sårbar | Hilde Fiva Buzungu
Offentlig ansatte bør ikke bruke familiemedlemmer til tolking i møter med sårbare personer som ikke behersker norsk.
I A-magasinet 31. juli kan vi lese en rystende beretning om en kvinnes møte med det norske samfunnet da hun kom hit ung og nygift. Hun opplevde psykisk og fysisk vold, og ble også nektet å gå på norskkurs.
Vi kan lære mye av hennes historie. En av lærdommene vi må ta med oss, er hvor viktig det er at offentlig ansatte ikke bruker familiemedlemmer til tolking i møter med sårbare personer som ennå ikke behersker norsk, kanskje fordi de ikke har fått muligheten til å lære språket.
I min forskning har jeg intervjuet sosialarbeidere som forteller at de bruker familiemedlemmer til å tolke i samtaler de har med klienter som ikke behersker norsk.
En Nav-ansatt jeg snakket med, sa: «Hvis kona ikke snakker norsk, kan mannen være tolk. Så vi har ikke brukt tolk i det hele tatt.» En annen sa: «I mange av familiene så snakker fedrene bedre norsk, så når vi har samtaler så oversetter fedrene for de mødrene som ikke kan norsk, så det er veldig fint.»
Noen av dem jeg snakket med, fortalte også at de brukte andre familiemedlemmer til tolking: «Vi har også brukt mye familiemedlemmer, voksne barn og sånt. Det har vært veldig bra. Det er jo den enkleste løsningen for mor og far. Det er voksne barn, da slapper man jo av på en litt annen måte.»
Kan ikke fortelle åpent
Problemet med å overlate tolking til familiemedlemmer er at det kan gjøre at den minoritetsspråklige ikke kan fortelle åpent om sin situasjon. Helse- og sosialarbeidere kan ikke være sikre på at det de sier, faktisk når frem til den de prøver å gi informasjonen til.
Når jeg har observert samtaler med par hvor den ene snakker norsk og den andre ikke, har jeg i svært liten grad sett at det ble tolket. I all hovedsak ble samtalene gjennomført på norsk.
Enkelte direkte spørsmål til den som ikke behersket norsk, ble noen ganger oversatt av ektefellen. Andre ganger ble de besvart direkte av den som behersket norsk. Da hadde den som ikke kunne norsk, hverken fått høre spørsmålet eller fått mulighet til å svare selv.
Kunne fått hjelp tidligere
Det var slett ikke alle offentlig ansatte jeg intervjuet som mente det var et gode å overlate tolking til familiemedlemmer når de skulle ha møter med klienter som ikke behersker norsk.
Flere av de ansatte i Nav som jeg snakket med, ga uttrykk for at det var problematisk: «I starten lot jeg far tolke for mor, men når det er din egen ektefelle, så tenker du kanskje at det holder med noen bruddstykker. Jeg fikk inntrykk av at han ikke delte all informasjon videre. Men så fikk han jobb, og da kunne jeg ha samtaler med mor alene med tolk. Så det løste seg veldig fint.»
Hvis kvinnen i A-magasinets reportasje hadde møtt denne sosialarbeideren da hun først var i kontakt med hjelpeapparatet, kunne hun kanskje fått hjelp tidligere og hennes historie kunne endt annerledes.
