Debatt

Jeg blir forbannet, fortvilet, lei meg. Og jeg blir redd. | Sofie Eun Mjaaland Opdal

  • Sofie Eun Mjaaland Opdal
    Sofie Eun Mjaaland Opdal
    Adoptert

Mange la blomster ved boligen til den drepte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (17). Stebroren Philip Manshaus (21) er siktet for drapet og for terrorangrepet mot moskeen Al-Noor Islamic Centre i Bærum. Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Altfor lenge har jeg skjult skammen over følelsen av ikke å være norsk nok.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 1993 ble jeg adoptert til Norge fra Sør-Korea, til et par norske foreldre. Et par fantastiske foreldre. De har alltid sett på meg som sin datter, beskyttet og elsket meg som sin datter og aldri fått meg til å føle meg mindre verdt eller annerledes.

Et par foreldre som sikkert aldri hadde tenkt tanken at noen kan være i stand til å hate barnet deres på bakgrunn av etnisk opphav. Et par foreldre som over alt på jord ønsker at barnet skal være trygt.

Samtidig ble oppveksten min preget av følelsen av annerledeshet. Av utenforskap. Kommentarer i skolegården, på gaten, etter hvert ute på byen. Tilsynelatende uskyldige kommentarer, ertende kommentarer, ingenting jeg har tenkt på som direkte truende. Som jeg til en viss grad har klart å trekke på skuldrene av, børste vekk, så godt som ignorere.

Sofie Eun Mjaaland Opdal er adoptert til Norge fra Sør-Korea. Foto: Privat

Seksualisert rasisme

Gjennom årene har jeg omgitt meg med folk, venner og familie som ser på meg som så norsk at jeg selv ofte glemmer at jeg ser annerledes ut. At jeg har et annerledes opphav.
Det er kanskje derfor det har vært så lett å børste vekk alle kommentarene.

Men i kjølvannet av Manshaus’ innrømmelse om at drapet på hans 17 år gamle adopterte stesøster var rasistisk motivert, kommer alt opp igjen. Jeg blir sint. Jeg blir forbannet, fortvilet, lei meg. Jeg blir redd.

For også denne 17-åringen var en jente som ble adoptert til Norge, av et par foreldre som sikkert aldri hadde tenkt tanken om at noen kan være i stand til å hate barnet deres på bakgrunn av etnisk opphav. Et par foreldre som bare ønsket at barnet sitt skal være trygt.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble redd. Men det blir jeg. Alle kommentarene jeg har fått slengt etter meg – var det bare for moro skyld? Var det ignoranse? Eller var det hat? Lå det et slikt bunnløst hat i den «tøysete» formen for rasisme, den ofte seksualiserte og «overfladiske» typen rasisme?

Les også

Politiet mener terrorsiktedes stesøster ble drept fordi hun hadde asiatisk opphav

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (17) ble funnet drept 10. august. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

«Men du ER jo norsk!»

Det kan være ensomt å være adoptert. Man føler kanskje ikke at man hører til hverken her eller der. Venner og familie ser på en som så norsk at det er en selvfølge. Det kan jeg sette pris på, og jeg ønsker ikke at jeg skulle blitt behandlet annerledes. Samtidig finnes det folk der ute som mener jeg er annerledes. Som mener det er en negativ ting, til det punktet hvor de vil meg vondt. Som stadig minner meg på det.

Jeg føler nesten en skam over å ikke se på meg selv som like norsk som mine venner og familie ser på meg som. For dem er det så selvfølgelig: «Men du ER jo norsk!»
Sannheten er at ikke alle mener det. Sannheten er at de som ikke mener det, og ser på det som en negativ ting, gir fullstendig blanke i om jeg er adoptert. Om jeg har norske foreldre og norsk pass. Og det synes jeg man bør ta på alvor, uavhengig av hvor norsk andre mener jeg er.

«Norsk nok» er et rart og abstrakt begrep. Et begrep jeg har forholdt meg til med ambivalens. Tidlig ble jeg ertet for at jeg ikke var nettopp norsk nok, så jeg ble lært opp til at å være norsk nok var idealet.

Folk som hater oss

I stedet for å erkjenne at jeg kanskje aldri kommer til å bli norsk nok, og at det kanskje ikke er en så negativ ting, var det så altfor mye lettere å stole på at de jeg stoler på, hadde rett. At de hadde rett om at jeg var norsk nok, jeg har jo bodd her omtrent hele livet, familien min er norsk, jeg har et norsk navn, jeg kjenner jo ikke til annet?

Men kan man i det hele tatt bli norsk nok, når det finnes folk der ute som til tross for alt dette ikke ser på oss som norske nok, som hater oss for det, og som vil gå til så ekstreme steg at de dreper for det?

Ja, jeg er redd. Men jeg er også sint. Altfor lenge har jeg skjult skammen over følelsen av ikke å være norsk nok, samtidig som alle rundt meg mener jeg er det. Fordi alle rundt meg mener jeg er det.

Og kanskje det er på tide at de også erkjenner at ikke alle tenker som dem. At ikke alle behandler meg likt som de gjør. At adopterte også blir utsatt for rasisme. Og midt oppi alt dette: den bunnløse tristheten.

På foreldrenes vegne, på familiens vegne. De ønsket seg bare kjærlighet og trygghet for sin datter. Uavhengig av opphav. Akkurat slik som mine.

  • Les også:

Les også

  1. Utenlandsadopterte hevder de blir glemt når rasisme tas opp i Norge

  2. Kaveh Rashidi: Er jeg norsk?

  3. Rabia Musavi: Jeg gikk ut døren på 17. mai med en klump i halsen. Men aldri før har jeg fått så mye skryt fra fremmede.

Les mer om

  1. Adopsjon
  2. Familie
  3. Skam
  4. Angrepet på al-Noor-moskeen