Debatt

Kort sagt, tirsdag 26. april

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Telenor og Myanmar. Støre og strøm. Aftenposten og klima. Nato-utvidelse. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Spørsmålene om Myanmar Telenor må besvare

Vår kritikk av Telenor i Myanmar handler ikke om at selskapet trakk seg ut av landet, men at de etterlot seg data som er et våpen militærjuntaen vil bruke mot sivile.

4. april skrev vi i et debattinnlegg i Aftenposten at Telenor har sviktet sine kunder i Myanmar. Telenors konserndirektør for strategi og eksterne relasjoner Rita Skjærvik svarte 12. april at det å trekke seg ut av Myanmar var det minst dårlige valget.

Det er å svare på et spørsmål som ikke er stilt.

Mens Telenor har fremstått ansvarlige i medgang, har selskapet handlet dypt uansvarlig i motgang, uten at Norge som eier har grepet inn. Telenor har gitt militæret et nytt verktøy i angrepet mot demokratiet. Det vi og flere andre gjentatte ganger siden juli i fjor har bedt Telenor svare på, er dette:

1. Kan Telenor garantere at liv og helse ikke settes på spill ved å overlevere dataene?

Menneskerettighetsjurister, inkludert Hanne Sophie Greve, frykter overføring av data gjør Telenor til medskyldige i en forbrytelse mot menneskeheten.

2. Er overvåkingsutstyret fra tyske Utimaco overført til M1 Group/Investcom?

En slik overføring er i ikke i tråd med EUs sanksjoner.

3. Hva er gjort for å slette data, fysisk og via fjerntilgang?

Å utsette tusenvis av kunder for livsfare er uakseptabelt, noe også Telenors tidligere ansatte i Myanmar har gitt uttrykk for.

4. Hvilke forberedelser har Telenor gjort for å sikre ansatte og kunder mot et militært tilbakeslag?

Spørsmålene er ikke besvart. Dessverre er det det myanmarske folk som nå betaler prisen for Telenors uansvarlighet i Myanmar.

Htin Linn Aung, minister for telekom, informasjon og teknologi, Samlingsregjeringen i Myanmar, og Maung Maung Myint, representant, National Unity Goverment Norway


Hva vil våre europavennlige politikere gjøre med kraftmarkedet?

I Stortingets spørretime 20. april uttalte statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) at de nye utenlandskablene til England og Tyskland har virket godt gjennom mange år til fordel for Norge.

Dette er åpenbart feil. De to nye kablene bare har vært i drift et par år, og det er først etter idriftsettelsen av disse at vi har mistet kontroll over kraftsektor og strømpriser. Inntil disse ble tatt i bruk, hadde vi et norsk og etter hvert nordisk marked som fungerte bra. Men med de nye kablene er Norge dessverre i praksis blitt en del av det europeiske markedet for kraft.

Hvis vi ser på England og Tyskland, har hvert av disse landene kraftmarkeder i størrelsesorden ti ganger det norske, og de er mye termisk basert. I denne settingen blir den verdifulle norske vannkraften marginal. Samarbeidet, som er markedsbasert, foregår således ikke på norske premisser.

Støre hevdet også at Norge, fordi det er høye priser på strøm akkurat nå, ikke kan trekke seg fra avtalene for de nye kabelprosjektene. Disse kontraktene kan selvfølgelig sies opp dersom Norge ønsker det, og bør seriøst vurderes dersom vi vil gjenvinne nasjonal kontroll over sektoren.

Dersom det ikke er politisk vilje til dette, blir vi fortsatt avhengig av krisepakker for å hjelpe folk med strømregningen i mange år fremover. Kanskje er det hva Støre og andre europavennlige politikere ønsker.

Trond Westeren, sivilingeniør elkraft

Aftenposten bør presse regjeringen på klima

Aftenposten har rett i at regjeringen ikke tar klimamålene på alvor (lederartikkelen 22. april). Men løsningen må være å gjøre jobben, ikke endre målene.

Aftenposten støtter en særnorsk klimaholding hvor man lager de riktige lydene om hvor ille klimakrisen er, samtidig som man argumenterer for at kun Norge skal slippe å endre noe. For vi har god nok råd til å betale oss unna dugnaden gjennom kvotekjøp.

Det er riktig at Hurdalsplattformen bekrefter at Norges klimamål skal nås i Norge. Alle land må kutte utslipp. Men de med store historiske utslipp som ikke har kuttet nok, som Norge (som er blant landene i Europa som har kuttet minst), må kutte mer.

Det er også i vår egen interesse. Utover stadig større klimaskader i Norge er verden i endring. Vi må slutte å tro at europeiske land ikke snakker sant når de lover store kutt i olje- og gassimport, særlig etter Ukraina-krigen.

Hvis vi ikke kutter utslipp og finner noe å leve av etter petroleum, styrer vi mot økonomiske utfordringer. Og hvis vi endrer våre løfter fordi de blir for vanskelige å innfri, mister vi troverdighet internasjonalt.

Regjeringen fortjener ros for at de lovet hjemlig oppnåelse av klimamålene. Men de fortjener kritikk (som de fikk fra OECD) for at de ikke har laget en plan for å nå målene, særlig når de vil utvikle, ikke avvikle, den største kilden til norske utslipp hjemme og i utlandet.

Regjeringen har ikke tatt innover seg at klimamålene krever redusert oljeutvinning. Debatten står egentlig ikke mellom fortsatt oljeutvinning med eller uten elektrifisering. Den står mellom fortsatt oljeutvinning, i strid med for råd fra Klimapanelet, Det internasjonale energibyrået (IEA), FN og OECD, og rettferdig omstilling.

Vi hadde håpet at Aftenposten ville presse regjeringen om å etterleve sine løfter heller enn å gi dem grunn til å vri seg unna.

Truls Gulowsen, leder og Aled Dilwyn Fisher, klimarådgiver, Naturvernforbundet


Nato-utvidelse: Ikke grunnlag for betegnelsen «myte»

Jeg har med interesse fulgt med i diskusjonen mellom Kjell Dragnes, journalist og tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, og professor emeritus Ola Tunander om det i 1990–1991 fra Vestens side ble gitt «løfter» til Mikhail Gorbatsjov om at Nato ikke ville bli utvidet østover.

Jeg er ikke historiker, men det er fristende å kaste inn en ny kilde, med fare for å bli utsatt for spydige bemerkninger fra Dragnes’ side. Jeg var jo ikke med på drøftelsene som fant sted i 1990–1991.

James Baker var amerikansk utenriksminister fra 1989 til 1992 under president George H.W. Bush. Han hadde i perioden 1990–1991 flere samtaler med Gorbatsjov, blant annet i forbindelse med spørsmålet om gjenforening av Vest- og Øst-Tyskland.

Jeg vil anbefale Dragnes å lese boken «The man who ran Washington – The life and times of James A. Baker III». Boken kom ut i 2020 og er skrevet av Peter Baker (ikke i familie med James Baker) og Susan Glasser. Den er basert på et omfattende kildemateriale, blant annet inngående intervjuer med Baker.

I boken fremgår det at Baker i samtaler med den sovjetiske utenriksministeren Eduard Sjevardnadze og med Gorbatsjov klart ga uttrykk for det ikke ville bli noen utvidelse av Nato østover, se bokens sider 379–381.

Dette ble ikke nedfelt i noen folkerettslig bindende avtale, men kan likevel anses som «løfter».

Uansett er det ikke grunnlag for å betegne samtalene mellom Baker og Gorbatsjov som myter.

Erik Keiserud, Oslo

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Telenor
  3. Myanmar
  4. Jonas Gahr Støre
  5. Strøm
  6. Klima
  7. Nato