Dialog er også normalt

"Konflikt er normalt, ikke galt", skriver redaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten 15. januar. Dialog er også normalt, og ikke det motsatte av konflikt. Ideen med dialog er nettopp å kunne snakke sammen, selv om man er uenige.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I Norge lever debatten i beste velgående, både i avisene og på nettet. Åmås bidrar selv til dette.

Redd for å kritisere.

I sin kommentarartikkel portretterer Åmås Norge som et samfunn der man er redd for å kritisere, provosere og å være uenige. Debatter som bringer opp konfliktfylte temaer blir ofte forsøkt drept i fødselen, eller de påkaller rop med krav om beklagelse. Situasjonen Åmås beskriver er lett å kjenne seg igjen i. Den finnes i Norge, og mange har fått konfliktfrykten inn med morsmelken. Men var ikke nettopp karikaturstriden og Gaarder-debatten med på å fjerne oss fra meningskonformiteten? Var ikke engasjementet så stort og innleggene så mange at det nesten kokte over i avisene? Er dette et samfunn der folk frykter uenighet?

Midtøstens diktaturer.

Situasjonen Åmås beskriver, ligner mer på den som eksisterer i Midtøstens diktaturer enn den vi finner i Norge. I Syria, landet der den norske ambassaden ble påtent og totalramponert under karikaturstriden i fjor, er frykten for meningsforskjellighet virkelig stor. Alle syrere er skolert i "harmonisamfunnet", og alle vet at man ikke skal vise tegn til uenighet. "Harmonispråket" er utbredt: Det maner frem lyse farger, kos og kjærlighet. Alle elsker alle, iallfall på liksom. Den massive og påtatte enigheten dekker effektivt over eksisterende og potensielle konflikter. Likevel er det nettopp Syria som fysisk eksploderer under karikaturstriden.

Dyrking av dialog.

Åmås setter frykten for konflikt i sammenheng med det han kaller en monoman dyrking av dialogidealet. Han unnlater å forklare hva sammenhengen er. I det ambassadebrennende Syria frykter man ikke bare meningskonflikt. Man frykter også dialog. For dersom man innrømmer at det er behov for dialog, innrømmer man samtidig at konflikter eksisterer.

Ingen motsetning.

I Norge burde vi, monotont og meningskonformt, være glad for at det er fokus på dialog. Dialog er ikke det motsatte av meningskonflikt. Dialogen kan derimot gjøre faren for fysisk konflikt mindre.Den gir en ramme for utøvelse av meningsmangfold, akkurat slik Aftenpostens debattsider gjør det.