Norge feilpraktiserer regelverket for godkjenning av leger

Vi ser konturene av en ny EØS-skandale.

Før etableringen av Universitetet i Oslo var det ingen medisinutdannelse i Norge. De fleste legene var utdannet i Danmark. Dette er den historiske bakgrunnen for at Grunnloven i paragraf 114 åpner for at andre enn norske borgere kan «beskikkes til leger». Dette har stått uendret siden 1814.

Vi har lang tradisjon for å godkjenne leger utdannet i utlandet. Legeforeningen opplyser at 43 prosent av norske leger er utdannet i utlandet. Fri flyt av leger har vært en realitet i nærmere 180 år før vi fikk nedfelt dette prinsippet i EØS-avtalen.

Men tro ikke at Norge er tilhenger av gjensidig godkjenning av utdannelse. 4. februar i år fastslo Helsedirektoratet på sine nettsider:

«Praksisperioder som inngår i grunnutdanningen som lege i andre EØS-land, kan ikke inngå i del 1 av norsk spesialistutdanning (LIS1).»

Dette betyr at Norge har brutt EØS-avtalens krav for godkjenning av helsepersonell med utdanning og praksis fra EØS-land. Allerede i en artikkel i Lov og Rett fra 2010 redegjorde Barbro Andenæs og May Helen Norevik for at Statens helsepersonellnemnd, EØS-tilsynet ESA og Sivilombudet hadde klargjort EØS-reglene og turnus. Nå feilpraktiserer Norge allikevel regelverket for godkjenning av leger. Vi ser konturene av en ny EØS-skandale.

Ett arbeidsmarked

I en artikkel 2. februar forteller Aftenposten om legen Benjamin Asschenfeldt, som er utdannet i Århus med doktorgrad og spesialisering i øre-, nese-, halskirurgi. I fjor høst begynte han ved sykehuset i Kristiansand. Han fikk avslag på sin søknad om autorisasjon.

Norske myndigheter krever at Asschenfeldt gjennomfører LIS-1-spesialisering.

Dette reiser EØS-rettslige spørsmål. EØS utgjør ett arbeidsmarked. Leger utdannet i andre EØS-land har rett til å søke og ta jobb her.

Det kan stilles krav til at innholdet er tilstrekkelig likt utdanningen som tilbys i Norge. Godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land reguleres på to måter.

• Den ene måten er et direktiv som oppstiller detaljerte regler for godkjenning av en rekke yrkeskvalifikasjoner.
• Den andre måten er EØS-avtalens grunnfriheter. Disse supplerer direktivet og gir en rett til å få anerkjent utdannelse fullført i andre EØS-land.

Svarer ikke

Efta-domstolen har nylig avgjort lignende saker om tannleger og psykologer utdannet i Danmark og Ungarn.

EØS-retten krever at norske myndigheter må vurdere konkret hvilke kvalifikasjoner en lege har, og hvordan de er sammenlignet med norske krav.

Nasjonale krav for en stilling, som LIS1, er i strid med reglene om fri bevegelse hvis det ses bort fra kunnskap og kvalifikasjoner fra andre EØS-land.

Dette er grunnleggende og klar EØS-rett, men et brev fra Helse- og omsorgsdepartementet til Helsedirektoratet nylig viser at den såkalte «blindsonen» ikke begrenser seg til trygderetten:

«Vi viser til at dette ikke er et spørsmål om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, men et spørsmål om akademisk innpassing. Det søkes ikke om tilgang til et lovregulert yrke, men om å bli innpasset på et spesielt sted i spesialistutdanningen. Akademisk godkjenning er hverken regulert av direktivet eller av EØS-avtalen.»

Dette handler imidlertid ikke om akademisk godkjenning. Legene søker stillinger i Norge. Kravet til LIS1 innebærer at det for enkelte stillinger kreves spesialistutdanning. Leger er arbeidstagere. Myndighetene kan altså ikke se bort fra kunnskap og kvalifikasjoner legene har fått i Danmark.

Flere stortingspolitikere har stilt spørsmål om denne praksisen og forholdet til EØS-retten. Til tross for at fristen for å svare for lengst er passert, har disse i skrivende stund (14. februar) ikke fått svar.

Blindsone?

Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å instruere regjeringen til å godkjenne leger utdannet i Danmark. Instruks skulle være unødvendig for noe som følger av grunnleggende EØS-rett, og har vært norsk lov siden 1994.

Hvordan kunne denne misforståelsen oppstå? Det er et stort behov for leger og annet helsepersonell i Norge.

Som i Nav-saken må svaret søkes i hvordan myndighetene har feilpraktisert grunnleggende EØS-rett. Det snakkes gjerne om det norske handlingsrommet og hvor stort det er.

Etter Nav-saken forklarte et utvalg at mye EØS-rett befinner seg i en «blindsone». Mye tyder på at vi bør snakke mindre om handlingsrommet og mer om blindsonen og hvordan vi kan gjøre den mindre.