Mer kos med kommunismen
Debatten om omfanget av massevold i totalitære regimer truer med å trivialisere vår analyse av disse tyranniene.
Historikeren Lars Borgersrud angriper meg i Aftenposten 4. august for ikke å ha «reagert på» kildebruken i Stéphane Courtois et als verk Kommunismens svartebok (1997).
Han mener de franske forskernes fremstilling av kommunismens forbrytelser er omstridt. Han mener jeg underslår dette i mitt oppgjør med Dag Solstads svermerier omkring det forfatteren kaller «kommunisme».
La meg minne om denne debattens kjerne: Hvorfor har kommunismen beholdt sin fascinasjonskraft særlig blant intellektuelle tross dokumentert, massiv voldsbruk?
Til Dag Solstad og hans beundrere har jeg stilt prinsipielle spørsmål. De er hittil blitt møtt med talende taushet, symptomatisk for forfallet i norsk offentlighet.
Solstads perverterte idealisme
Min artikkel «Kommunisme som pludring» (30. juli) hadde tre hovedpunkter.
For det første: På sin 80-årsdag gjentok Dag Solstad sine flåserier om «kommunismen». Det er intet nytt. Det har han gjort hele livet. Vi holder her hans skjønnlitterære forfatterskap utenfor. Vårt tema er hans offentlige roller i dag.
Det pinlige er at Solstad fortsetter med denne bagatelliseringen av kommunismens ofre. Han gjentar sin forakt for det menneskerettighetsbundne demokratiet i en totalt ny historisk situasjon. Han leker med ild.
Solstad anser det som trist at Mao tapte (Klassekampen 16. juli). Tallet på ofre for Maos vanstyre fra 1949 til 1966 varierer fra 35 til 65 millioner, avhengig av beregningsmåten.
Mener Solstad virkelig dette? Utsagnet står i stil med det rollespill han har gjort til sitt varemerke: Kommunisme er kos. Solstad legger for dagen en kombinasjon av moralsk kulde og uvitenhet som fratar i alle fall meg pusten.
Demokratiets nye skjørhet
Det forfatningsbundne demokratiet er i dag under farlig press fra autoritære krefter i øst og vest.
Terror – nå både fra fundamental islam og høyreekstreme mordere – flyter sammen med kraftigere autoritære tankestrømmer over hele kloden: Trump, Xi, Putin, Ortega, Chavez, Le Pen, AfD, Orbán, Kaczynski, Savili, Bolsonario, Duterte, Lukasjenko, Wilders.
I denne prekære situasjonen fortsetter Solstad sin romantiserende omfavnelse av en av de verste totalitære bevegelser i det 20. århundre.
Hvis ikke Solstad reagerer på de spørsmål som er stilt om hans dømmekraft, er det ikke som «kommunist» han vil bli husket. Dag Solstad vil bli erindret som en uvitende, amoralsk medløper på grensen til det patetiske.
Hans taushet vil da også være avslørende for hans moralske mot.
Det unnfallende poetokratiet
For det andre: Solstad er gjenstand for en persondyrkelse som sier mye om nivået i norsk litteraturkritikk. Bare med ett unntak – Sindre Hovdenakk i VG – omgis han av et poetokrati i knestående beundring.
I festskriftet til ham er dette medløperiet ikke nevnt i det hele tatt. Feighet? Uvitenhet? Flauhet? Hvorfor?
Litteratene synes å være blinde for at vi her har å gjøre med en klassisk «fellow-traveller» for diktaturer. Slike har det vært mange av i vest – fra George Bernard Shaw og Jean-Paul Sartre vis-à-vis Stalin, til Myrdal, Steigan og Øgrim & co vis-à-vis Mao og Pol Pot. Fra høyre så vi den samme ønsketenkning vis-à-vis Hitler.
Les Paul Hollanders From Benito Mussolini to Hugo Chavez: Intellectuals and a Century of Political Hero Worship (Cambridge 2016) for et dypere perspektiv på denne fascinasjonen med totalitære trossystemer.
Selvskadersyndromet
For det tredje: Denne debatten bringer opp paradokser i studiet av intellektuelle. Hvorfor er så mange kunstnere begeistret for bevegelser og regimer som vil fjerne ånds- og ytringsfrihet, selve forutsetningen for kunstnerisk skaperevne?
Hvorfor denne selvskading fra dem som er avhengig av den?
Vi sitter nå med et enormt erfaringsmateriale om hva kommunisme har ført til.
Nazismen var ond, det er alle enige om. Hvorfor er bevisstheten om kommunismens forbrytelser så svak?
Ta med dine beundrere, Solstad, til DDR-fengselet Hohenschönhausen i Øst-Berlin og se de vatterte cellene der Stasi brøt ned sine fanger. Eller til Tuol Sleng-fengslet i Pnomh Penh, der bare et dusin torturerte av ca. 14 000 fanger overlevde Pol Pot-tyranniet.
Det finnes fotografier av de ulykkelige før de klubbes ned, om noen skulle være i tvil. Pol Pot hadde orden.
Eller dra til Kolyma i Øst-Sibir og se restene etter leirhelvetet i Gulag-systemet, der tallrike uskyldige fant døden etter Stalins ordrer. Føy til besøk ved noen massegraver i Kina etter «Det store spranget» fra 1958 til 1961.
Dette er realitetene, Solstad, de logiske følger av et maktberuset ettpartiregime du og dine kretser ville forme Norge etter. Slutt med ditt pludder.
Borgersruds petitesser
I min kronikk var det slike spørsmål jeg reiste. Hva har så dette med Lars Borgersruds kritikk av kildebruken i Courtois’ bok å gjøre?
Svaret er: Ingenting.
Lars Borgersrud har ingenting å si til hovedpoenget i min artikkel, å avkreve en forfatters svar på hvorfor han bagatelliserer kommunismens redsler. I stedet trivialiserer Borgersrud hele feltet ved å fintelle ofre.
Hvor mange ble drept?
Oversikter over diktaturers massevold er beheftet med betydelig usikkerhet. Det må være slik. Totalitære regimer gjør hva de kan for å skjule sine masseovergrep.
Målet er naturligvis å presentere så vederheftige anslag som mulig. Men debatter om dette truer hva saken dreier seg om: medansvar for å verne om det skjøre demokratiet og holde bevisstheten om fortidens ideologiske massemord levende.
Det er her Lars Borgersrud feiler. Han viser ingen sans for proporsjoner og fører denne debatten ut på et sidespor.
Hva som foregikk av kamper innen NKP på 40-tallet, er rent ut sagt irrelevant for hva jeg ville ta opp. Om kommunismen tok livet av 93 eller 105 millioner sier ingenting om det essensielle her, Solstads pluderier.
Og nå har han fått akkompagnement av Lars Borgersrud.
