Mer kos med kommunismen

Bernt Hagtvet stilte spÞrsmÄl ved forfatter Dag Solstads (t.v.) «pludring om kommunismen». Historikeren Lars Borgersrud (t.h.) svarte med Ä kritisere Hagtvets kildebruk. NÄ svarer Hagtvet.

Debatten om omfanget av massevold i totalitÊre regimer truer med Ä trivialisere vÄr analyse av disse tyranniene.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten stÄr for skribentens regning. Hvis du Þnsker Ä delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Historikeren Lars Borgersrud angriper meg i Aftenposten 4. august for ikke Ä ha «reagert pÄ» kildebruken i Stéphane Courtois et als verk Kommunismens svartebok (1997).

Han mener de franske forskernes fremstilling av kommunismens forbrytelser er omstridt. Han mener jeg underslÄr dette i mitt oppgjÞr med Dag Solstads svermerier omkring det forfatteren kaller «kommunisme».

La meg minne om denne debattens kjerne: Hvorfor har kommunismen beholdt sin fascinasjonskraft sĂŠrlig blant intellektuelle tross dokumentert, massiv voldsbruk?

Til Dag Solstad og hans beundrere har jeg stilt prinsipielle spÞrsmÄl. De er hittil blitt mÞtt med talende taushet, symptomatisk for forfallet i norsk offentlighet.

Solstads perverterte idealisme

Min artikkel «Kommunisme som pludring» (30. juli) hadde tre hovedpunkter.

For det fÞrste: PÄ sin 80-Ärsdag gjentok Dag Solstad sine flÄserier om «kommunismen». Det er intet nytt. Det har han gjort hele livet. Vi holder her hans skjÞnnlitterÊre forfatterskap utenfor. VÄrt tema er hans offentlige roller i dag.

Det pinlige er at Solstad fortsetter med denne bagatelliseringen av kommunismens ofre. Han gjentar sin forakt for det menneskerettighetsbundne demokratiet i en totalt ny historisk situasjon. Han leker med ild.

Solstad anser det som trist at Mao tapte (Klassekampen 16. juli). Tallet pÄ ofre for Maos vanstyre fra 1949 til 1966 varierer fra 35 til 65 millioner, avhengig av beregningsmÄten.

Mener Solstad virkelig dette? Utsagnet stÄr i stil med det rollespill han har gjort til sitt varemerke: Kommunisme er kos. Solstad legger for dagen en kombinasjon av moralsk kulde og uvitenhet som fratar i alle fall meg pusten.

Demokratiets nye skjĂžrhet

Det forfatningsbundne demokratiet er i dag under farlig press fra autoritĂŠre krefter i Ăžst og vest.

Terror – nĂ„ bĂ„de fra fundamental islam og hĂžyreekstreme mordere – flyter sammen med kraftigere autoritĂŠre tankestrĂžmmer over hele kloden: Trump, Xi, Putin, Ortega, Chavez, Le Pen, AfD, OrbĂĄn, Kaczynski, Savili, Bolsonario, Duterte, Lukasjenko, Wilders.

I denne prekĂŠre situasjonen fortsetter Solstad sin romantiserende omfavnelse av en av de verste totalitĂŠre bevegelser i det 20. Ă„rhundre.

Hvis ikke Solstad reagerer pÄ de spÞrsmÄl som er stilt om hans dÞmmekraft, er det ikke som «kommunist» han vil bli husket. Dag Solstad vil bli erindret som en uvitende, amoralsk medlÞper pÄ grensen til det patetiske.

Hans taushet vil da ogsÄ vÊre avslÞrende for hans moralske mot.

Det unnfallende poetokratiet

For det andre: Solstad er gjenstand for en persondyrkelse som sier mye om nivĂ„et i norsk litteraturkritikk. Bare med ett unntak – Sindre Hovdenakk i VG – omgis han av et poetokrati i knestĂ„ende beundring.

I festskriftet til ham er dette medlĂžperiet ikke nevnt i det hele tatt. Feighet? Uvitenhet? Flauhet? Hvorfor?

Litteratene synes Ă„ vĂŠre blinde for at vi her har Ă„ gjĂžre med en klassisk «fellow-traveller» for diktaturer. Slike har det vĂŠrt mange av i vest – fra George Bernard Shaw og Jean-Paul Sartre vis-Ă -vis Stalin, til Myrdal, Steigan og Øgrim & co vis-Ă -vis Mao og Pol Pot. Fra hĂžyre sĂ„ vi den samme Ăžnsketenkning vis-Ă -vis Hitler.

Les Paul Hollanders From Benito Mussolini to Hugo Chavez: Intellectuals and a Century of Political Hero Worship (Cambridge 2016) for et dypere perspektiv pÄ denne fascinasjonen med totalitÊre trossystemer.

Selvskadersyndromet

For det tredje: Denne debatten bringer opp paradokser i studiet av intellektuelle. Hvorfor er sÄ mange kunstnere begeistret for bevegelser og regimer som vil fjerne Änds- og ytringsfrihet, selve forutsetningen for kunstnerisk skaperevne?

Hvorfor denne selvskading fra dem som er avhengig av den?

Vi sitter nÄ med et enormt erfaringsmateriale om hva kommunisme har fÞrt til.

Nazismen var ond, det er alle enige om. Hvorfor er bevisstheten om kommunismens forbrytelser sÄ svak?

Ta med dine beundrere, Solstad, til DDR-fengselet Hohenschönhausen i Øst-Berlin og se de vatterte cellene der Stasi brÞt ned sine fanger. Eller til Tuol Sleng-fengslet i Pnomh Penh, der bare et dusin torturerte av ca. 14 000 fanger overlevde Pol Pot-tyranniet.

Det finnes fotografier av de ulykkelige fĂžr de klubbes ned, om noen skulle vĂŠre i tvil. Pol Pot hadde orden.

Eller dra til Kolyma i Øst-Sibir og se restene etter leirhelvetet i Gulag-systemet, der tallrike uskyldige fant dÞden etter Stalins ordrer. FÞy til besÞk ved noen massegraver i Kina etter «Det store spranget» fra 1958 til 1961.

Dette er realitetene, Solstad, de logiske fĂžlger av et maktberuset ettpartiregime du og dine kretser ville forme Norge etter. Slutt med ditt pludder.

Borgersruds petitesser

I min kronikk var det slike spĂžrsmĂ„l jeg reiste. Hva har sĂ„ dette med Lars Borgersruds kritikk av kildebruken i Courtois’ bok Ă„ gjĂžre?

Svaret er: Ingenting.

Lars Borgersrud har ingenting Ä si til hovedpoenget i min artikkel, Ä avkreve en forfatters svar pÄ hvorfor han bagatelliserer kommunismens redsler. I stedet trivialiserer Borgersrud hele feltet ved Ä fintelle ofre.

Hvor mange ble drept?

Oversikter over diktaturers massevold er beheftet med betydelig usikkerhet. Det mÄ vÊre slik. TotalitÊre regimer gjÞr hva de kan for Ä skjule sine masseovergrep.

MÄlet er naturligvis Ä presentere sÄ vederheftige anslag som mulig. Men debatter om dette truer hva saken dreier seg om: medansvar for Ä verne om det skjÞre demokratiet og holde bevisstheten om fortidens ideologiske massemord levende.

Det er her Lars Borgersrud feiler. Han viser ingen sans for proporsjoner og fÞrer denne debatten ut pÄ et sidespor.

Hva som foregikk av kamper innen NKP pÄ 40-tallet, er rent ut sagt irrelevant for hva jeg ville ta opp. Om kommunismen tok livet av 93 eller 105 millioner sier ingenting om det essensielle her, Solstads pluderier.

Og nÄ har han fÄtt akkompagnement av Lars Borgersrud.