Nå har vi henne!
Ekkokamre har en egen dynamikk. Mennesket Stina Högkvist blir borte i støyen.
Jeg kan forestille meg hvordan det er å være Nasjonalsmuseets Stina Högkvist etter debatten rundt Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika». For omtrent 20 år siden var jeg i en lignende situasjon. Jeg gjorde noen valg i min daværende jobb som skapte stor medieoppmerksomhet, satte mine medarbeidere i en umulig situasjon og min arbeidsplass’ renommé i spill.
Jeg ryddet opp raskt, men skaden var skjedd. I én uke var jeg, etter datidens målestokk, jaget vilt.
Selvsagt var det medienes ansvar å ta opp saken, og det var mitt ansvar å stå i stormen. Men i dagens medievirkelighet er det ikke sikkert jeg hadde kommet meg oppreist gjennom helvetesuken.
Da som nå ligger ballen ofte i corner, og damen blir målet. Dette har jeg tenkt på mens debatten om Christian Krohgs bilde tok fyr i sosiale medier – en virtuell verden som ikke er skapt for saklig debatt.
Ekkokamre har en egen dynamikk. Det er lett å sette seg ved tastaturet, det er mange vittigperer der og ute, og mange viktigperer. Mennesket Stina blir borte i støyen.
Noen få velbegrunnede ytringer, kronikker og meningsinnlegg står seg, men det ble mye lett forkledd personhets og selvgodhet i kommentarfeltene.
Ett vet vi nå når debatten går inn i smulere farvann: Krohgs bilde har ikke «alltid» hengt sentralt i Nasjonalmuseet, og Högkvist vet for alltid at hun er en udugelig svenske i Norge. Der fikk vi henne.
