Ja, det nåværende Forsvaret er en eksistensiell trussel mot Norge

Major Johannes Kibsgaard svarer 2. mars i Aftenposten med hovmod og ignoranse på vår kronikk i samme avis. I sitt følelsesladde svar med adjektiver og utropstegn påstår han at vår konklusjon om at Forsvarets kultur kan lede til «en eksistensiell trussel, som kan forårsake skade eller fare for hele nasjonen», er grotesk.

Kibsgaard viser åpenbart uvitenhet med hensyn til begrepet eksistensiell trussel. La oss derfor gi majoren en leksjon i hva som ligger i en eksistensiell trussel.

Alvorlighetsgraden av en eksistensiell trussel kan klassifiseres fra mindre skade til alvorlig skade frem mot død eller permanent og drastisk reduksjon av livskvalitet.

Kibsgaard har i sin entydige forståelse av begrepet eksistensiell trussel lagt seg på den ytterste skalaen hvor ulike hendelser forårsaker trusler der menneskeheten eller nasjonen står i fare for å bli utryddet.

Det er imidlertid mer sannsynlig at en eksistensiell trussel skader kvaliteten på vår eksistens. Her kan det tenkes at et forsvar som ikke fungerer som det skal, kan skape utrygghet og mistillit blant befolkningen.

For å utradere denne trusselen må tilliten til Forsvaret gjenvinnes. Befolkningen må føle seg trygg på at den kan ivaretas og beskyttes av Forsvaret.

I særdeleshet er vi opptatt av hva som må til for å nå nulltoleransen for seksuelle trakasseringer og mobbing, og av at alle offiserene skal følge opp varsler. For å oppnå det må grunnleggende forhold endres i Forsvarets kultur, utdanning og system.

Historikken viser at Forsvaret må ha hjelp til dette.

Herner Sæverot, professor i pedagogikk, Høgskulen på Vestlandet

Leif Inge Magnussen, professor i pedagogikk, Universitetet i Sørøst-Norge

Johan Bergh, førstelektor i organisasjon og ledelse, Oslo Nye Høyskole

Ole Boe, professor i Organisasjon og ledelse, Politihøyskolen

Glenn-Egil Torgersen, professor i pedagogikk, Universitetet i Sørøst-Norge