Hvem skal man tro på? Arkivverket trenger mer penger, og historikerne trenger nye vaner.
Det viser debatten rundt Marte Michelet og hjemmefronten.
Kritikken av Marte Michelets bok om hjemmefronten og jødene aktualiserer historiefagets grunnlagsspørsmål: Hvordan kan vi vite om begivenheter og motiver i fortiden, og hvor sikre konklusjoner kan vi trekke?
Michelet hevder at hjemmefronten visste hvilken skjebne som ventet de norske jødene, og burde gjort mer for å hindre den. Hun hevder dessuten at grenseloser så ned på jøder og var opptatt av å tjene penger på deres desperate behov for å komme ut av landet. Dermed utfordrer hun både dem som er knyttet til krigsheltene, og dem som har gitt dem heltestatusen.
Historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen har gått gjennom Michelets kildebruk, og finner mye av den selektiv og misvisende. Når kildene leses i sin helhet, forvitrer grunnlaget for mange av konklusjonene, mener de.
Så hva – og hvem – skal vi som ikke har gransket kildene, tro på?
Ikke rom for misvisende sitater
I en kronikk i Aftenposten uttrykker Michelets forlagssjef, Reidar Mide Solberg, at vi skal tro på henne, siden boken er lest av «en rekke konsulenter» både i og utenfor historiefaget og er «grundig faktasjekket». De feilene som er funnet, er rettet opp i nye opplag og rokker ikke ved hovedkonklusjonene. Dessuten siterer han historikeren Synne Corell, som sier at det ikke finnes «fastlagte regler» for sitatkutt, og at hennes fagfeller hele tiden diskuterer hvordan kilder brukes, siteres, refereres og fortolkes.
Men ingen historiker vil si det er lov å sitere bare de delene av en kilde som passer en, hvis resten av kilden gir et annet inntrykk. Man har heller ikke lov til å utelate kilder som taler for et annet syn. Man kan selvsagt ikke sitere alt. Men man skal ikke gi leseren et skjevt inntrykk.
I det øyeblikk forfattere og forlag utgir en historiebok, undertegner de en implisitt kontrakt med leserne om å følge reglene for riktig kildebruk. Ofte vil det være rom for ulike tolkninger. Men ikke for misvisende sitater.
Gi Arkivverket mer ressurser
De færreste lesere har anledning til å dra til arkivene for å sjekke kildene. Men etter som stadig mer arkivmateriale digitaliseres, kan man enkelt lenke til disse kildene i e-bokutgaver og e-artikler. Da trenger leserne bare trykke på lenken for å komme rett til de kildene som påstandene hviler på.
Teknologien for umiddelbar kildekontroll finnes. To ting trengs for å ta den i bruk: Digitalisering av kildene og lenker i notene.
Arkivverket er i full gang med det første. Gi dem mer ressurser. Det andre er opp til historieforfattere og forlag. Der trengs bare nye vaner. Med direkte lenker til digitale kilder kan leserne selv vurdere kildegrunnlaget. Da blir det lettere å vite hvem man skal tro på.
