Debatt

Polarisering er ikke den største utfordringen for vårt demokrati

  • Johannes Bergh
    Johannes Bergh
    leder for valgforskningsprogrammet, Institutt for samfunnsforskning

Høstens valg nærmer seg med stormskritt. Men hvem er egentlig hjemmesitterne? Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Det finnes en gruppe som aldri stemmer ved valg, og denne gruppen har flere viktige likhetstrekk.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Stormingen av kongressbygningen i USA var et symboltungt klimaks etter tiår med økende polarisering i amerikansk politikk. Rommet for kompromisser blir stadig mindre for de folkevalgte i USA, og store velgergrupper forholder seg ikke engang til de samme grunnleggende faktaene i den politiske debatten.

Er det fare for at norsk politikk er på vei i samme retning nå i valgåret 2021?

Vi skal ikke avfeie risikoen for at konfliktnivået kan øke på lignende vis også her. Likevel viser forskningen at dagens norske demokrati har en annen utfordring enn risikoen for ødeleggende polarisering mellom partiene.

Det handler om dem som ikke deltar i demokratiet, og derfor ikke får sin stemme hørt i det politiske systemet.

Tegn til polarisering

Men først noen ord om polarisering. Det finnes nemlig tegn til polarisering også i norsk politikk, blant annet når det gjelder synet på jobben regjeringen gjør. For noen år siden var det vanlig at velgere som hadde stemt på et parti som ikke kom i regjering, likevel syntes regjeringen gjorde en god jobb.

Et flertall (54 prosent) av de borgerlige partienes velgere mente i 2013 at Stoltenberg-regjeringen hadde gjort en god jobb. Ved forrige stortingsvalg i 2017 svarte ikke mer enn 22 prosent av de rødgrønne velgerne at Solberg-regjeringen hadde gjort en god jobb.

Også synet på stridsspørsmål knyttet til den økonomiske høyre-venstre aksen, og spørsmål knyttet til innvandring, klima og miljø, er blitt mer partipolitisk polarisert blant velgerne.

Polarisering kan ha sine positive sider. Skillelinjene blir tydeligere, og flere blir engasjert i politikk. Rundt årtusenskiftet var det ikke uvanlig å høre en motsatt bekymring: At velgerne ikke lenger kunne se forskjell på partiene.

En viss økning i polariseringen kan ha hatt en positiv effekt på norsk politikk. Blant annet har vi sett en økning i valgdeltagelsen og den politiske interessen blant de unge.

En gruppe stemmer aldri ved valg

Flere av folkestyrets sikkerhetssystemer er fortsatt sterke i Norge. Befolkningen har, sammenlignet med mange andre land, stor tillit til valgsystemet, partiene og mediene.

I den norske valgundersøkelsen finner vi, som i alle demokratiske land, noe støtte til autoritære politiske ideer. Det ser vi for eksempel i svarene på denne påstanden: «En sterk politisk leder er bra for landet, selv om lederen tøyer reglene for å få ting gjort.» I Norge er andelen lavere enn i de fleste andre land vi har mulighet til å sammenligne oss med.

Oppslutningen om slike autoritære ideer har også gått ned i Norge over tid, noe som reduserer risikoen for at politisk uenighet fører til svekkelse av de demokratiske grunnprinsippene.

Johannes Bergh, leder for valgforskningsprogrammet, Institutt for samfunnsforskning. Foto: Privat

Et reelt folkestyre avhenger imidlertid av at befolkningen deltar i den demokratiske prosessen, ikke minst ved å stemme ved valg. Valgdeltagelsen er høy i Norge. Ved forrige stortingsvalg i 2017 brukte nesten fire av fem stemmeretten sin.

Vår forskning viser imidlertid at det finnes en gruppe på 9 prosent av velgerne som ikke bare står over noen valgdager, men som aldri stemmer ved valg.

Noen fellestrekk

Enhver står fritt til å velge å ikke benytte seg av stemmeretten sin, men de permanente hjemmesitterne har noen fellestrekk som gir grunn til bekymring. Ulikheten i valgdeltagelse henger sammen med sosiale bakgrunnskjennetegn som inntekt, kjønn, utdanning og alder, samt etnisitet og bosted.

Blant dem som ikke stemmer, er det en overvekt av menn, lavt utdannede, personer med lav inntekt og personer med innvandrerbakgrunn. Ikke minst er utdanning en viktig faktor. Hovedtendensen de siste tiårene har vært at gapet i politisk deltagelse mellom personer med høy og lav utdanning er økende.

Min kollega Marte Winsvold har undersøkt hvem det er som deltar aktivt i lokaldemokratiet mellom valgene. Det vil altså si når kommunene inviterer til folkemøter, idédugnader, borgerpaneler og lignende. Det hun finner ut, er ikke overraskende. De som sitter hjemme på valgdagen, er også underrepresentert i denne typen hverdagsdemokrati.

Bidra til større avstand

Det representative demokratiet bygger på prinsippet om at alle grupper av befolkningen har mulighet til å påvirke utvelgelsen av de folkevalgte. Når noen grupper lar være å stemme, har de heller ingen innflytelse over valg av politikere. Det svekker også politikernes incentiver til å ivareta disse gruppene.

Over tid kan en slik situasjon bidra til større avstand mellom grupper av befolkningen og de folkevalgte. Legitimiteten til politikerne og de politiske institusjonene kan svekkes.

Vi bør følge med på den partipolitiske polariseringen i Norge. For da kan vi avdekke om den positive, engasjerende og mobiliserende polariseringen endrer seg til noe som er mer ødeleggende.

I dagens situasjon er det nok likevel ekstra grunn til å rette oppmerksomheten mot gapet mellom dem som deltar i den politiske prosessen og dem som står utenfor.

Det vil være uheldig om dette gapet vokser til å bli en skillevegg mellom dem som har en grunnleggende tro på det politiske systemet og en voksende gruppe som ikke har det. En av de største demokratiske utfordringene vi har, er derfor å dra flest mulig av de permanente hjemmesitterne inn til å delta i den politiske prosessen.


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Demokrati
  2. Stortingsvalg