Spellemannprisen kuppes | Erik Hillestad

I 1987 fikk Kari Bremnes Spellemannprisen i viseklassen for debutalbumet sitt. Med de nye reglene ville det vært umulig, skriver Erik Hillestad.

Kvalitet er ikke lenger nok. Salgstall skal også telles med når årets beste utgivelser i kategoriene Popgruppe, Popsolist, Urban og Viser skal kåres.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

De multinasjonale plateselskapene har sett seg lei på at små uavhengige selskaper lager bedre album enn dem og får flere Spellemannpriser. De trumfer nå igjennom nye regler for sjangrene pop, urban og viser der plater som ikke kan vise gode salgsresultater, skal kunne sjaltes ut før juryering.

Etter sterkt påtrykk fra IFPI som er de multinasjonale plateselskapenes fellesorganisasjon, står det nå å lese på Spellemannprisens nettsider at sjangerkategoriene skal «basere seg på artistprestasjon, produksjon/lydkvalitet, øvrig musikalsk utførelse, repertoar, tekst, arrangement, komposisjon, originalitet og helhetsinntrykk for øvrig. Unntak er kategoriene Popgruppe, Popsolist, Urban og Viser, der kriterium for å gå videre er at utgivelsen har solgt/hatt listeplassering over et visst nivå (fortrinnsvis topp 100 albumliste norske utgivelser 2016).»

Fordel for de store

Det har vært en stor heder for norske artister å vinne Spellemannprisen. At det konkurreres på kvalitet, og at alle stiller likt, har gjort det ekstra gjevt å vinne trofeet. Salgstall er ofte et resultat av makt og investeringer i markedsføring og derfor noe de store selskapene har større muskler til å påvirke enn de små.

Dersom flere av prisene favoriserer artister som har store kapitalkrefter og salgskapasitet i ryggen, vil det bety at vi får vinnere som sitter igjen med en flau smak i munnen. Det er ikke like mye stas med en bronseharpe hjemme i stua når prisen er kjøpt og betalt, og det finnes andre artister i samme kategori som kunne ha vunnet om alle stilte likt.

Ville utelukket mange tidligere vinnere

Dersom de nye reglene ikke blir endret i løpet av de få dagene det er igjen til fristen for innlevering til juryering, vil vi få ordninger som i sin tid ville gjort at Kari Bremnes ikke kunne ha vunnet prisen hun fikk i viseklassen for debutalbumet sitt i 1987. Jørn Simen Øverli ville ikke kunnet fått samme pris i 1989, Kråkesølv ville ikke blitt nominert i popsjangeren for debutplaten i 2009, Ellen Sofie Hovland ville ikke kunnet få viseprisen i 2014, Siri Nilsen ville ikke blitt nominert samme år.

Lista er lang over artister som ikke lå på salgslistene, men som Spellemannprisen ga et løft slik at de ble oppdaget av et større publikum.

Bransjeprisen blir splittet opp

De multinasjonale selskapene er nå i ferd med å bevirke at Norge gjør det samme som Sverige og Danmark har gjort før. Der har den felles bransjeprisen blitt splittet opp: Grammy-prisene er gjennomkommersialiserte, mens det finnes flere uavhengige priser som satser på kvalitet. Det er denne utviklingen vi vil se i Norge om IFPI får det som de vil.

Det er neppe sannsynlig at artister og uavhengige selskap som har et annet hovedanliggende enn å oppnå listeplassering, vil bruke tid og ressurser på å delta i en markering som er skrudd sammen for å gi de internasjonale plateselskapene særfordeler. Det er heller ikke trolig at de uavhengige selskapenes bransjeorganisasjon FONO kan forsvare å dekke halve regningen for Spellemann-arrangementet når deres egne medlemmer stiller i bakleksa.


Les mer om Spellemannprisen:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter