Debatt

Burde ikke Nasjonalgalleriet bestå som det er? | Jan Vardøen

  • Jan Vardøen
    Regissør og kinobestyrer

– Jeg lurer på om det er særlig lurt å legge ned Nasjonalgalleriet i sin nåværende form, skriver Jan Vardøen. Foto: Paal Audestad / Aleksander Andersen, NTB scanpix

Det er hverken bakstreversk eller konservativt ikke å ville endre på noe som har funket helt fint siden 1837.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

– Jeg lurer på om det er særlig lurt å legge ned Nasjonalgalleriet i sin nåværende form, skriver Jan Vardøen. Foto: Aleksander Andersen, NTB scanpix

I dag, søndag 13. august, sitter jeg foran Oslo rådhus og nyter en praktfull sensommerdag med et glass iskald hvitvin på den nyåpnede fiskerestauranten ved kaia. Folk strømmer rundt på alle kanter, de aller fleste smilende og glade i solskinnet.

Trikkeføreren må ligge på varselklokken idet han prøver å brøyte seg vei over torget. Den tettpakkede Nesoddbåten legger til, og det strømmer ut lettkledde mennesker, rett fra sommerfester og familiesamlinger. Oslofergene drar ut til Bygdøy og Hovedøya med turister og hyttefolk.

Vår fine by

Det er fredfullt og folksomt, alt på en gang, og jeg merker en merkelig følelse i brystet. Jeg forstår at det er stolthet. En stolthet over denne fine byen som ikke var fullt så mye til stede for, la oss si, tyve år siden.


  • Artikkelforfatteren er også en av Oslos mest markante utelivsgründere. Les om hans nyeste prosjekt: Jan Vardøen skal ta Frogner kino tilbake til fordums prakt

Oslo eksploderer om dagen, med nybygg, nye utesteder, festivaler og kulturtilbud. Osloboere har alltid hatt det hersens lillebrorkomplekset i forhold til København og Stockholm, innerst inne har vi følt oss litt provinsielle i den store sammenhengen.

Oslo er hot

Men denne sommeren er følelsen snudd til en nesten tøylesløs optimisme. Vi må se sannheten i øynene: vi er blitt en verdensmetropol på ordentlig. Og det er ikke bare oss som mener det, det tikker stadig inn meldinger fra internasjonalt hold om at byen er hot: Oslo is where it’s happening.

Vi har et musikktilbud som går selv London en høy gang, vi har topp mat, arkitektur, design og kunst. Hva blir det neste? Et sykkelnettverk som funker? Man kan håpe …

Nesoddbåtene er ikke akkurat pene, men de gjør jobben, antall avganger er doblet, de er til og med miljøvennlige. Utenfor restauranten får jeg øye på Båtservice IV, en praktfull 50-talls ferge med fine linjer og blank elfenben-maling. Som gudskjelov fortsatt er i bruk, ikke en anakronisme i det hele tatt.

Summen av alle byens deler

Og det slår meg at en by er summen av alle sine deler, nye og gamle, fra Barcode og Operaen til parsellene på Sagene, kolonihagene på Sogn og arbeiderboligene på Bleikøya. Nye og gamle ting, side om side, som lag i en arkeologisk utgravning. Det funker utmerket, gir oss en referanse til vår egen historie og gjør byen vår rikere.

På den andre siden av fiskerestauranten bygges det nye Nasjonalmuseet. Det blir flott, et praktbygg. Og tankene går til Nasjonalgalleriet i Universitetsgata. Det ryktes at det skal legges ned, eller blir gjort om til et flerbruk mellom Kulturhistorisk museum og Nasjonalmuseet. Og jeg lurer på hvorfor?

Alt vi angrer på

Uten å ha noen inngående kunnskap om saken har jeg likevel fått med meg at det finnes en del strømninger og diverse agendaer rundt galleriets fremtid. Noen vil legge det ned i sin nåværende form, og jeg lurer på om det er særlig lurt.

I Prado i Madrid, National Gallery på Trafalgar Square i London og på Glyptoteket i København får jeg den samme følelsen som på Nasjonalgalleriet; fordums prakt og kunnskap i vakre omgivelser. Et innblikk i nasjonalarv og kulturhistorie. Noe støvete kanskje, men det hører til.

Prado-museet i madrid, Spania. Foto: Marianne løvland, NTB scanpix

National Gallery på Trafalgar Square i London, England. Foto: Richard Lewis, TT / NTB Scanpix

Disse bygningene har til felles at de var skapt for å vise frem kunst og kun det. Madrid, London og København har vett til å bevare sine praktbygg, og det har sannelig vi også. Vi har behov, plass og råd til å la Nasjonalgalleriet stå som det er i dag.

Glyptoteket i København, Danmark. Foto: Ib Rasmussen, Wikimedia Commons

Det er hverken bakstreversk eller konservativt å ikke ville endre på noe som har funket helt fint siden 1837, og det er flust av historier om oslobygninger vi angrer bittert over å ha destruert.

Vi får aldri nok veggplass

Vi trenger ikke kaste babyen ut med badevannet, og selv med det nye Nasjonalmuseet og Lambda vil vi aldri ha nok veggplass til den kunsten vi besitter og den som kommer.

Nasjonalgalleriet har en unik samling av norske og internasjonale kunstverk som gjenspeiler stedets historikk og som hører godt hjemme der. Hvilket annet land er så heldig å ha så mange verk av sin nasjonalkunstner?

Og for å pirke bort i et annet vepsebol: burde ikke maleriene i Munch-salen forbli der, i sin historiske kontekst?

Agendaer og strømninger, Kulturdepartements innstilling, ja. Men hva mener Oslofolk (og resten av landet) om dette? Burde ikke Nasjonalgalleriet bestå som det gjør i dag?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også:

Les mer om

  1. Nasjonalgalleriet
  2. Nasjonalmuseet
  3. Kunst
  4. Oslo
  5. Oslo før
  6. Arkitektur