Debatt

Ja til Rødhette, nei til ulv. Hilsen Bestemor.

  • Christin Bråthen, Eidskog i Hedmark

Foto: Tegning: Carl Larsson (1853-1919)

Hvorfor har vi en så sterk konflikt rundt ulv? Å, det er så enkelt, og jeg må dessverre innrømme det her og nå: Jeg er redd for ulv!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Tegning: Carl Larsson (1853-1919)

Foto: Tegning: Carl Larsson (1853-1919)

Ulven er ikke utrydningstruet. Det er 12.000 ulver i Europa ifølge NINA, Norsk institutt for naturforskning. Vi må gjerne ha noen få ulv her i landet, men stammen må være under kontinuerlig kontroll.

Vi kastes til ulvene

Min påstand er at vi i distriktene med dagens politikk og rovdyrforvaltning kastes til ulvene, bokstavelig talt. Dette er ikke bare en konflikt mellom myndigheter og sauebønder, eller mellom jegere og myndigheter. Det er mye større enn det.

Christin Bråthen Foto: Privat

Hvem er jeg?

Jeg er hverken sauebonde, skogeier, jeger, politiker, eller forsker ved NINA. Jeg er 62 år, mor til tre voksne barn og jeg er så heldig å være bestemor til fire. Jeg er en helt vanlig innbygger i en helt vanlig bygd i Norge.

Hva sier forskningen?

Ketil Skogen, seniorforsker ved NINA skrev en kronikk i Aftenposten 23. desember 2016: «Den siste ulvejakten.»

Han konkluderer med at det er folk med røtter i tradisjonell utmarksbruk som utgjør et tyngdepunkt i ulvemotstanden, og han snakker om «sirkuset om jakten som forsvant». «Men, sier han videre, det er bråk om ulven der det ikke er sau, og det gjelder hele dens utbredelsesområde i Norge. Det gjelder dessuten i Sverige, der det ikke er sau på utmarksbeite i det hele tatt. Men ulvebråk i glesbygdene, det har de.»

Ja, slik er det, Ketil Skogen. Har du noen gang tenkt på å finne ut mer om hvorfor det er slik? Hvorfor er svært mange av oss i bygdene, uansett landegrenser, mot ulv?

  • Les også hva Elin Ørjasæter skriver: Ulv og bjørn må ut. Villsau og geit må inn!

Prøv å forstå

Dere ulveelskere, forskere, politikere og andre i maktens innerste sirkler:
Jeg ber dere forsøke å forstå følgende: ulvesaken handler om livene våre. Derfor er protestene så høye og engasjementet så stort.

Mange av oss ønsker å bo i distriktene. Vi tiltrekkes av naturen, enten det er kyst, land eller fjell. Vi velger stillhet fremfor byliv. Jeg tror det gjør det enklere å finne stillheten i vårt eget indre også. Vi ser dyr som elg, rådyr, rev og hare utenfor vinduene våre, og vi elsker det like høyt nå som da vi var barn. Det ønsker vi at alle skal respektere.

Når dyrene blir borte, hva skal ulvene spise da?

Millioner av kroner

Dere politikere bruker millioner av kroner på å overvåke en stadig voksende ulvebestand. Dere bruker hundretusener av kroner på erstatning for drepte sauer.

Hvor mange hunder er drept?

Dere bruker mange penger på å subsidiere kantslått langs veier og holde krattskog nede. Det kunne sauer og geiter gjort gratis. Det hadde gitt bygdene et vakkert kulturlandskap og arbeidsplasser. Det vil være bra for turismen, vil skal leve av den også.

Utrygge i egen hage

Ikke engang i egen hage er vi nå trygge for ulven:

17. mai 2015 sov to av våre barnebarn fredfullt i vognene sine i hagen vår. Like etter kom ulven gående – hundre meter fra huset. Hva ville dere tenkt? «Å, så romantisk og flott!» Eller som meg: Skremmende og urovekkende. Kan ikke barnebarna være trygge i hagen?

Da de besøkte oss, hadde ulvene krysset riksvei 2 og jernbanelinjen, passert et boligområde og ruslet uskremte videre.

Slike eksempler finnes overalt i Norge nå. Vi har alle hørt eventyret om Rødhette og ulven. Eventyrene har en moral: Pass deg for ulven!

Til dere i byen

Dere som sitter langt inne i byen, fjernt fra der vi ønsker å leve livene våre, dere synes nok det er fint og idyllisk med ulv. Det synes ikke vi som bor her. Dere pålegger oss å leve med dem. Ulven innskrenker livene våre, det finner vi oss ikke lenger i.

Hva skal jeg gjøre med min uro?

Foto: Tegning: Inge Grødum

I en kronikk i Aftenposten 30. desember ber Helene Skjeggestad om at vi skal bruke et språk som tar uro på alvor uten å ty til lettvinte løsninger. Hun avslutter med følgende: « For å roe ned amygdala (vårt fryktsenter i hjernen) er hovedingrediensene (i problemløsende debatt) trygghet, ryddighet, konkret og forståelig informasjon.»

Ok, tenkte jeg. Jeg får koble inn fornuften min mer i ulvesaken og gå til kilden, NINA, for å se om de har forslag til hvordan jeg skal leve med ulven.

Ble enda reddere

Jeg fant følgende brosjyre: «Å leve med ulv.» Den inneholder saklig, ryddig, forståelig og konkret informasjon. Da jeg leste den, ble jeg enda mer redd.

For hør her hva dere pålegger oss å leve med: «Ulver er store rovdyr som kan drepe voksne elger. Derfor kan en aldri påstå at ulv ikke kan være farlig for mennesker.

Angriper ulven – gjør motstand på alle mulige måter. Bruk tilgjengelige våpen som stein, kjepp eller kniv. Lek aldri at du er død – det nytter ikke med hundedyr. Hvis ulven angriper hunden, ikke prøv å skille dem. Gå heller til angrep på ulven med alle tilgjengelige våpen.»

Stein, kjepp eller kniv???

Jeg fristes til å spørre: Hva med gevær? Eller er vi fortsatt i steinalderen?

Minst opptatt av barnas sikkerhet

Så til slutt om dem vi elsker mest på denne jord: barna våre, enten de er dine eller mine, små eller store. NINA skriver merkelig nok minst om dem.

«Faren for at barn skal bli angrepet (les: spist, min kommentar) av ulv er forsvinnende liten i Skandinavia.»

Det var da veldig beroligende ...

«I tilfeller der det har vært observert nærgående ulver lokalt, bør man sørge for at barn blir holdt under oppsyn.»

Foto: Michal Ninger / NTB Scanpix

Slike områder er det svært, svært mange av i Norge nå. Hva med utelek og lange skoleveier?

PS: NINA foreslår at vi henger fuglematen minst to meter over bakken for ikke å lokke ulven unødvendig. Forstår dere at vi er redde, og at ulven begrenser vår frihet og reduserer vår livskvalitet?

Jeg er redd!

Vi vil alle ha levende bygder, lys i vinduene, økt tilflytning, mindre press på boligpriser i byene, vakkert kulturlandskap, mat produsert i Norge. Da må vi alle bidra, og legge til rette for dette.

Min konklusjon er forsterket og fortsatt: Jeg er redd for ulv! Ja til «Rødhette». Nei til ulv.

Hilsen Bestemor.

Kilder: Aftenposten, andre aviser og sosiale medier. NINA, informasjonshefte: Å leve med ulv. NINA, ulike forskningsrapporter om ulven i Norge.

Les mer om

  1. Ulv
  2. Rovdyrforvaltning
  3. Natur
  4. Jakt