Ingen ønsker seg syke eller døende barn for å kunne slite ut sofaen | Bettina Lindgren
Høyres Kristian Tonning Riise insinuerer at foreldre til alvorlig syke barn kan komme til å misbruke pleiepengeordningen. Det vil jeg ha meg frabedt!
Det nyeste innlegget hans i Aftenposten bygger på mistillit, misforståelser og desinformasjon.
Han har fortsatt ikke forstått hva pleiepengeopprøret handler om og unngår konsekvent å svare på foreldrenes kritikk.
«Man kan gjennom politiske prioriteringer bidra til å gjøre hverdagen for mange enklere og mer meningsfull», skriver Riise.
Enklere og mer meningsfull for hvem, spør jeg da?
Dette handler om politiske prioriteringer hvor barnets menneskeverd og rettigheter ifølge Norges Grunnlov og FNs barnekonvensjon må veie tungt.
Innledningsvis skriver Riise at kritikken hans var rettet mot hvordan enkelte på venstresiden har angrepet regjeringspartiene for å finansiere skattelette med kutt i pleiepenger.
Hvorfor er dette i det hele tatt noe å kritisere?
Kan høyresiden virkelig ikke forstå hvorfor SV og folket reagerer med vantro på 700 millioner kroner i skattelette til aksjeeiere når det ikke finnes rom for de aller sykeste barna?
Konstruktiv kritikk
Når statsminister Erna Solberg går ut og erklærer tøffere tider for å rettferdiggjøre statsbudsjettet og dets mange kutt, kan det ikke komme som «julekvelden på kjerringa» at folk får en anelse høyere blodtrykk av regjeringens gavepakke til de rikeste.
For gavepakken fra regjeringen de neste årene er nemlig skatteletten, ikke den nye pleiepengeordningen slik Erna Solberg har fremstilt det.
Dessuten mener jeg Riise og høyresiden må tåle konstruktiv kritikk av vedtak og prioriteringer i politikken deres som slår svært uheldig ut, først og fremst for dem som allerede sliter fra før, uten å måtte kalle det urimelig kritikk fordi de har doblet midlene til pleiepenger.
I statsbudsjettet 2018 får 9000 flere pleiepenger. Likevel beskyldes Regjeringen for kutt | Kristian Tonning Riise
Ingen kritiserer doblingen. Vi kritiserer konsekvensene:
- Brudd på barnas grunnleggende rettigheter.
- Samfunnsøkonomiske merutgifter.
- Unntaksregelen som ekskluderer.
- Uklare paragrafer som nok en gang gir NAV rom for skjønnsvurderinger.
- Utviklingshemmede som faller helt utenfor.
- Døende barn som risikerer å dø alene.
Det er flott høyresiden er åpen for justeringer, men der stopper det også.
Riise bekrefter nemlig høyresidens synspunkt; at for at det skal bli rom for enda flere syke barn i ordningen mener de det er rimelig at de alvorligst, langtidssyke barna må ta støyten. Vi må godta at alle som omfattes av den nye ordningen etter hvert vil miste nesten halvparten og til slutt all inntekt uten noen videre inntektsgaranti.
Barna som rammes hardest av den nye ordningen – de som må betale for utvidelsen – sparer staten 75 millioner kroner.
«Det er laget rause overgangsordninger for dem som kommer dårligere ut med ny ordning», skriver Riise.
Nok en gang får vi svart på hvitt at han ikke helhetlig har satt seg inn i eller forstår hva den nye ordningen innebærer.
En realitetsorientering
La meg realitetsorientere Riise og andre som har misforstått dette.
Det finnes én overgangsordning som gjør at man får følge gammel pleiepengeordning med 100 prosent inntekt så lenge det er behov.
Denne overgangsordningen gjelder kun dersom barnet har en svært alvorlig, progredierende sykdom (døende barn) og pleiepenger ble innvilget før 1. oktober.
Alle andre barn – de aller fleste – faller ikke inn under denne overgangsordningen, heller ikke de barna med svært alvorlig, progredierende sykdom født etter 1. oktober. Disse barna trenger et eget vern i lovverket.
«Noe av det vanskeligste man gjør som politiker er å prioritere knappe ressurser mellom langt flere sympatiske formål enn man har råd til, og samtidig gjøre det på en slik måte at det også bærer økonomisk på lengre sikt», hevder Riise.
Hvis vi skal diskutere hva som bærer økonomisk på sikt, foreslår jeg at Riise leser mitt tidligere svar. Det er nemlig enkelt å sannsynliggjøre de samfunnsøkonomiske konsekvensene den nye pleiepengeordningen gir. Det offentlige sparer minimum 100 millioner kroner på å la foreldre ha 100 prosent pleiepenger fremfor å overlate de sykeste barna i det offentliges pleie.
Jeg vil for øvrig råde Riise og alle som tror at offentlige ordninger er løsningen til å lese forskningsresultatene av Samhandlingsreformens konsekvenser i de kommunale helse- og omsorgstjenestene på telemarksforskning.no.
Er Riise seriøs?
Videre gir Riise oss et lite veloverveid eksempel:
«La oss for eksempel ta en frisk, arbeidsom person som går på jobb hver dag, betaler skatt og bidrar til samfunnet. En real kjernekar i alles øyne. Så havner vedkommende i en bilulykke og blir ufør. Han får først sykepenger på 100 prosent i ett år, men må deretter nøye seg med 66 prosent av inntekten sin.»
Er han seriøs?
Vi foreldre blir ikke inaktive eller uføre den dagen våre alvorlig syke barn forhindrer oss i å gå på jobb.
Den dagen starter vi foreldre i en langt mer krevende stilling. En stilling som varer 24 timer i døgnet, hver eneste dag, året rundt. 300 prosent sykepleier. Ingen arbeidsmiljølov beskytter oss og det finnes ikke overtidsbetaling, helgetillegg eller ferie.
Vi jobber for pleiepengene, vi skatter for pleiepengene og det kan langt på vei dokumenteres at vi bidrar til samfunnet!
Pleiepenger er ikke inaktivitet
Trygdeordninger som sykepenger, dagpenger og AAP er alle trygdeordninger hvor man får erstattet inntekt som følge av ufrivillig helse- eller markedsbetinget inaktivitet, så det blir svært urimelig å kjøre denne linjen.
Pleiepenger forutsetter at man utfører pleie, altså et arbeid og gjør man ikke det får man heller ikke penger. Slike tunge krav stilles ikke til de andre trygdeordningene! Det finnes heller ingen muligheter for å opparbeide seg ny rett til pleiepenger slik man kan med sykepenger eller mulighet for å søke uførepensjon til barnet slik det er muligheter for etter fire år med AAP. Man står på bar bakke når kvoten er brukt opp!
En liten gruppe foreldre
Riise tror mange ønsker seg en ordning der pleiepengene utgjør 100 prosent av lønnsinntekt i et uavgrenset tidsrom. Jeg tror ikke han har forstått hvor strenge kravene til pleiepengemottagere er selv med ny ordning.
- Barnet må ha behov for kontinuerlig tilsyn og pleie, og sykdommen/skaden må være av en viss alvorlig karakter.
- Det må skrives detaljert legeerklæring om barnets diagnoser og pleiebehov fra lege i spesialisthelsetjenesten som igjen skal vurderes av NAV om oppfyller vilkårene.
Muligheten og sannsynligheten for å gå på pleiepenger i uoverskuelig fremtid er minimal og heller ikke bekymringsfull fordi kravene er så høye. Gjennomsnittsuttaket for pleiepengemottagere er kun 40 dager, mens knappe 50 har hatt behov for pleiepenger i 3 år eller mer. Foreldre med de alvorligst, syke barna er altså ikke en stor gruppe, ei heller et pengesluk for statskassen.
Det er ingenting foreldre til alvorlig syke barn ønsker seg mer enn at barna vil bli helt friske eller friske nok til å fungere i hverdagen og foreldrene kan gå tilbake i jobb.
Vi mener ikke foreldre med varig syke barn skal motta pleiepenger i en evighet, men der hvor det ikke er mulig å få på plass forsvarlige nok ordninger hos kommunen eller hvor barnet har progredierende sykdom med døden til følge, der må pleiepengene være en sikkerhet.
Det kan heller ikke være slik at lovverket fratar barn foreldrene sine når de er innlagt på sykehus fordi kvoten er brukt opp. Det er uetisk og strider mot barns lovfestede rettigheter.
Til slutt kommer kommentaren fra Riise som gjør at jeg nesten mister sans og samling:
« … og det vil i tillegg medføre en risiko for at mange som etter hvert burde søke seg tilbake til arbeidslivet ikke gjør det.»
Denne beskyldningen om at mange foreldre til alvorlig syke barn, foreldre i gjennomgripende rystende og tunge livssituasjoner, kommer til å benytte muligheten til å svindle til seg pleiepenger – en mulighet som ikke eksisterer – er så forkastelig at jeg ikke finner den verdig et svar!
Her kan du lese om Bettina Lindgrens kamp for å få hverdagen til å gå rundt:
