Debatt

Nei, journalistene har ikke patent på sannheten. Alle andre er ikke løgnhalser | Espen Teigen

  • Espen Teigen, politisk rådgiver for innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp)

Fremfor å stemple meg som «den farlige» burde Knut Olav Åmås heller rette sitt søkende blikk mot institusjonene og deres tilkortkommenheter, skriver Espen Teigen. Foto: Olav Heggø, Fotovisjon / Signe Dons

Sylvi Listhaugs politiske rådgiver svarer Knut Olav Åmås.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mandag gikk Knut Olav Åmås hardt til verks i Aftenposten ved å ta et sitat av meg helt ut av sammenheng, for deretter å kritisere meg for noe jeg ikke mener.

Den store C.J. Hambro sa: «I demokratiets navn må det være tillatt for alle til enhver tid å gi uttrykk for den forvirring som hersker i ens hode.»

Også Åmås er tidvis forvirret. Hans spalte skjemmes av patosfylte henvisninger til 'verdier' som han forveksler med sine egne meninger.

Medieskepsisen

Bill Emmott, tidligere redaktør i The Economist, beskriver oppskriften på en god artikkel som 'to tredjedeler fakta og en tredjedel analyse'. Problemet er at mange medier har snudd oppskriften, og vært mer ivrig på å fortolke enn hva de har vært på å formidle. Det handler ikke om Åmås' eller mine verdier – det handler om kvaliteten på journalistikken.

Medienes troverdighet vil alltid avhenge av om de forholder seg til den virkeligheten mottagerne lever i og opplever.

Åmås innstifter et nullsumspill i denne debatten hvor journalistene har patent på sannheten og alle andre er løgnhalser. Den raskt dalende tiltroen til mediene blant befolkningen tyder på at han overser noe viktig.

Fremfor å stemple meg som «den farlige» burde han heller rette sitt søkende blikk mot institusjonene og deres tilkortkommenhet.

Problemet er at han ville aldri anerkjenne at det er noe annet enn folk flest som oppkonstruerer problemet – å hevde at Carl I. Hagen oppfant medieskepsisen på «Frp-laboratoriet» er bent frem fordummende.

Stråmannsargumentasjon

Politisk korrekte ytringer har aldri trengt ytringsfrihet – den er der for å verne ytringer som går mot det etablerte, ytringer som får oss fremover.

Det er i så måte påfallende at Åmås forsøker å trekke opp stigen etter seg, istedenfor å ønske meningsmangfoldet velkommen.

Det er også påfallende at han anfører Edward Snowden som sannhetsvitne (Åmås har altså ikke lest Edward Jay Epsteins biografi) mens han rakker ned på Steve Bannon, som han trolig ikke vet stort mer om.

Stephen Bannon fikk jobben som sjefstrateg og seniorrådgiver for den amerikanske presidenten. Foto: REUTERS/Jonathan Ernst/File Photo / NTB scanpix

Forsøket på å klistre meg til Steve Bannon mangler lim. Selvfølgelig er den viktigste rådgiveren til verdens mektigste mann interessant, og for å forklare må vi forstå – det er elementært. Åmås er blant de mange som overser at folket har talt og de valgte Trump. Det kalles visst demokrati.

Det føles unødvendig at jeg må presisere at jeg ønsker en fri og uavhengig presse med kritisk søkelys på makten.

På grunn av stråmannsargumentasjonen til Åmås er jeg vel nødt til det. Like vesentlig som en fri og uavhengig presse er ytringsfrihet og meningsmangfold.

Det inkluderer også mediekritikk, selv om dette smerter åndselitene.


  • Knut Olav Åmås svarer Espen Teigen på Aftenpostens Facebook-side. Følg debatten her

Grundig journalistikk og arenaer for meningsutveksling er viktigere enn noensinne. Bli abonnent på Aftenposten i dag

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk i Aftenposten. Spaltister er Anki Gerhardsen, Mina Ghabel Lunde, Jan Arild Snoen og Nina Hjerpset-Østlie. Under kan du lese de siste bidragene!

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås
  2. Steve Bannon