Debatt

«Den Glemte Mann» - hvem er han? | Elisabeth Holvik

  • Elisabeth Holvik

USA i dag: «Særlig bekymringsfullt er det at mange menn i sin beste alder sliter med å få jobb» Foto: Suzanne Tucker / Shutterstock / NTB scanpix

I taler har Donald Trump gjentatte ganger uttalt at: «The forgotten men and women of our country will be forgotten no longer».

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er den raskt skrumpende middelklasse Trump snakker om - og som er under press også her hjemme.

Et politisk begrep

Begrepet «The Forgotten Man» har en spesiell posisjon i amerikansk politikk. Første gang det ble brukt, var av William Sumner, sosiologiprofessor på Yale Universitetet på slutten av 1800-tallet.

Han bekymret seg for at offentlige støttetiltak for fattige ville ødelegge den amerikanske entreprenørånden og svekke den økonomiske veksten. Han forklarte hvorfor det kunne ende slik ved å vise til et eksempel der en på toppen av samfunnet ønsker å hjelpe en på bunnen.

Personen på toppen får med seg en annen velstående venn, slik at de kan jobbe sammen for å hjelpe flere verdig trengende. Problemet oppstår når de på toppen presser en uskyldig tredjepart til å bli med å finansiere hjelpeprosjektet. Den uskyldige tredjepart blir av Sumner kalt «Forgotten Man»; den anonyme som ikke faller inn i en bestemt sosial klasse eller interessegruppe.

Sumner beskriver dem som «the man who pays, the man who prays, the man who is not thought of».

Elisabeth Holvik er spaltist i Aftenposten og sjeføkonom i Sparebank 1. Foto: Signe Dons

Mannen på bunnen

Hvem politikere definerer som «the forgotten men» har variert.

President Franklin D. Roosevelt definerte det til å være «the forgotten man at the bottom of the economic pyramid» når har startet sine store velferdsreformer.

Roosevelt hjalp etter hvert mange grupper, først de arbeidsledige, så de gamle med statlig pensjon og helsehjelp, så industriarbeidere via en lang rekke rettigheter. Begrepet The Forgotten Man ble til slutt avskiltet av Roosevelt før valget i 1936, da han i en tale annonserte at: «there are no forgotten men and no forgotten races».

Strategien med å løfte frem stadig nye grupper som trenger hjelp, er blitt en suksessoppskrift i USA. Men – som beskrevet i Amity Schlaes bestselger fra 2007 «The Forgotten Man» – en langsiktig konsekvens av Roosevelts sjenerøse politikk var økte skatter og kostnader for bedriftene, noe som gjorde at bedrifter ble mindre villige til å ansette folk. Dermed rammet Roosevelt en gruppe mennesker som kunne blitt ansatt, men som bedriftene vegret seg for å ansette – og det er disse Sumner opprinnelig kalte «The Forgotten Man».

Mannen som betaler det hele

Trump synes å bruke «Forgotten Man» i samme betydning som Sumner.

En undersøkelse foretatt av sentralbanken i USA viser at nesten halvparten av landets innbyggere ikke kan dekke en uforutsett utgift på 400 dollar. Sysselsettingsgraden er på det laveste nivå siden 1970-tallet. Særlig bekymringsfullt er det at mange menn i sin beste alder sliter med å få jobb. 1 av 9 menn i arbeidsfør alder er uten arbeid, mot kun 1 av 50 i 1954, ifølge en rapport fra Bureau of Labor.

Gjennomsnittlig studiegjeld i USA har økt fra 10.000 dollar på begynnelsen av 1990-tallet til 35.000 dollar. Hovedgrunnen er at universitetene får mindre bevilgninger og må øke studieavgiften. Dermed er kostnaden ved å studere gradvis blitt overført fra staten til familiene. Siden inntektene i USA har vært omtrent uendret siden 2000, betyr det at studentene må låne mer.

Veien til helvete er visstnok brolagt med gode intensjoner. Noe å tenke på for våre politikere i forkant av valgkampen!

Elisabeth Holvik, Erling Røed Larsen, Aksel Mjøs, Helle Stensbak og Arne Jon Isachsen skriver hver mandag om økonomi i denne spalten.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Her er flere kommentarer av Elisabeth Holvik:

  1. Les også

    Hurra, vi lever lenger! Men prisen kan bli negative renter | Elisabeth Holvik

  2. Les også

    Elisabeth Holvik: Politikerne bør ikke lenger bestemme over Norges Bank

  3. Les også

    Rikdommens gåte | Elisabeth Holvik