Stabil psykosebehandling vil føre til mindre vold

Som samfunn må vi ta oss råd til å behandle de mest krevende og alvorlig syke pasientene på en god og anstendig måte.

Bruk av tvang i psykiatrien vil ikke føre til færre drap, hevder psykologene Engelstad, Torgalsbøen, Rishovd-Rund og Vaskinn i en kronikk i Aftenposten 27. oktober.

De skriver retorisk at «vi kan ikke stenge inne alle pasienter som har en psykosediagnose for å forhindre de fem til ti drapene som psykosepasienter begår årlig».

Selvfølgelig kan vi ikke det. Ingen har heller hevdet at vi skal det. Men etter lovendringen som fant sted i 2017, ser vi at de alvorligst syke pasientene har fått et dårligere behandlingstilbud enn det de fikk før.

De får i mindre grad langvarig og stabil behandling. Mangelen på dette medfører dessverre mer utagering og vold.

En ny type svingdørspasienter

Det kommenteres videre i kronikken at man har sett en økt bruk av tvang etter 2017. Forfatterne trekker dermed konklusjonen at tvang ikke virker. Men dette er ikke nødvendigvis en riktig konklusjon.

Helsevesenet kan ikke lenger sørge for langvarig behandling til den lille gruppen alvorlig syke mennesker som virkelig trenger det. I stedet har man skapt en ny type svingdørspasienter.

Pasientene skrives for fort ut og kommer raskt tilbake. Innleggelsene blir korte og hyppige. Tvangsbruken øker både i sykehussammenheng og i samfunnet: Politiet rapporterer om sterk økning av psykiatrirelaterte konflikter, og rettsvesenet rapporterer en økning på om lag 20 prosent i antall siktede som trenger rettspsykiatrisk vurdering.

Samtidig har vi sett i Helse Stavanger at en del av de som skrives raskt ut, blir innlagt igjen for deretter å bli liggende tre ganger så lenge. Det vil si at tilfriskning tar svært mye lengre tid.

Være ansvaret bevisst

Slik vi leser psykologenes kronikk, er det nærmest som om man vil fraskrive seg ansvar for behandlingen av de mest krevende pasientene i psykiatrien? Men helsevesenet må faktisk være seg sitt ansvar bevisst!

Vi vet at ubehandlet psykose, spesielt i kombinasjon med rus, gir økt voldsrisiko. Studier har vist at mennesker med ubehandlet psykose har en 15-doblet risiko for å begå drap sammenlignet med normalbefolkningen.

Hele 30 prosent av dem som utvikler psykose, har utøvd vold eller fremsatt trusler i forkant av oppstart av behandling.

Mangler sykdomsinnsikt

Lovendringen av 2017 innførte det nye begrepet «samtykkekompetanse» i psykiatrien. Før tvang iverksettes må man nå vurdere om pasienten er samtykkekompetent eller ikke.

Intensjonen med loven var god. Man ville understreke at psykisk syke mennesker skulle ha rett til å velge eller velge bort behandling – slik som man kan det i somatikken.

Men somatikk og psykiatri kan ikke uten videre sidestilles. En del mennesker med alvorlig psykisk sykdom mangler sykdomsinnsikt.

Mennesker som får kreft, blodpropp eller skulderen ut av ledd, vil uhyre sjelden benekte legens diagnose og tar derfor selvfølgelig imot den behandlingen som tilbys. Samtykkekompetanse er derfor så godt som aldri et problem i somatikken.

Men fordi en person med alvorlige vrangforestillinger ikke forstår seg selv som syk, vil han eller hun ofte motsette seg behandling.

Tvang som gir rammer

Vi har de seneste årene hatt en markant økning i antallet mennesker som blir dømt til behandling. Når man dømmes til behandling, bestemmer retten at den tiltalte skal ha stabil behandling i minst tre år. Ofte fattes det nye vedtak når den første perioden er over.

Tvangen til behandling dreier seg i stor grad om rammer: Pasienten nektes adgang til rus, får et sted å bo og økonomisk hjelp i tillegg til behandling.

Det er et stort paradoks at alvorlig syke mennesker faktisk vil få en mer stabil behandling dersom de begår kriminelle handlinger.

Helsevesenet, ikke rettsvesenet

Kan hende synes forfatterne bak kronikken som ble publisert 27. oktober, at det er en god idé å «overdra» de aller sykeste pasientene til rettsvesenet. Vi mener imidlertid at helsevesenet har god hjelp å gi også til denne pasientgruppen og vil derfor be om at ansvaret igjen føres tilbake til oss.

Vi trenger en endring av loven, og vi trenger den nå! Vi må erstatte begrepet samtykkekompetanse med sykdomsinnsikt. Som samfunn må vi ta oss råd til å behandle selv de – eller kanskje spesielt de – mest krevende og alvorlig syke pasientene på en god og anstendig måte.

Som for all annen helsehjelp må også dette ansvaret plasseres der det hører hjemme, nemlig i helsevesenet, ikke i rettsvesenet.

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.