En misforståelse om drap, vold og psykose
Vi tillegges flere meninger vi ikke har gitt uttrykk for.
I et debattinnlegg rettet mot vår kronikk hevder Wenche ten Velden Hegelstad, Tor Ketil Larsen og Melissa Weibell at stabil psykosebehandling vil føre til mindre vold. Det er det lett å være enig i.
De er imidlertid sterkt uenige i vårt empirisk belagte argument om at mer tvang i psykisk helsevern neppe vil føre til færre drap. Formodentlig mener de at mer tvang vil føre til færre drap.
Et hovedpoeng i vår kronikk er at justeringer i psykisk helsevernloven ikke kan forventes å ha stor innvirkning på antall drap begått av personer med psykose.
Norske tall underbygger dette: Både antallet drap og antallet drap begått av psykosepasienter har over tid vært stabilt, til tross for endringer i loven. Fordi det er nesten umulig å forutsi hendelser med så sjelden forekomst som drap, vil slike justeringer i loven ha liten betydning.
Men vi merker oss at deres debattinnlegg handler om vold og behandling av psykose, vår kronikk om prediksjon av drap. Det er langt vanskeligere å forutsi drap enn voldshendelser.
Tillegges meninger
Vår kronikk brukes som et springbrett til å argumentere for endringer i psykisk helsevernloven. Det er legitimt å argumentere for dette, og deres forslag om sykdomsinnsikt som noe å vurdere, er interessant. Men deres bruk av stråmannsargumentasjon, hvor vi tillegges flere meninger vi ikke har gitt uttrykk for, finner vi merkelig.
For eksempel skriver de at vi mener den økte tvangen man har sett etter 2017, viser at tvang ikke virker. Det har vi ikke hevdet. Tvungen behandling er i noen tilfeller god behandling, men vi mener tvang i seg selv ikke fører til færre drap.
Videre spekuleres det i debattinnlegget om vi mener psykisk helsevern skal fraskrive seg ansvaret for behandlingen av de mest krevende pasientene og overdra de sykeste til rettsvesenet. Denne påstanden faller på sin egen urimelighet, og er ikke noe vi har hevdet.
God psykosebehandling
Vi mener imidlertid at god psykosebehandling også skal inkludere kognitiv rehabilitering, tilrettelegging og sosialkognitiv trening. I vår omtalte studie fikk vi bekreftet at dette er særlig beskrivende for de psykosepasientene som har begått drap, med betydelig kognitiv svikt, større enn for pasienter uten voldshistorikk.
Fra psykoselitteraturen er det godt kjent at kognitive vansker er en avgjørende faktor for hverdagsfunksjon, viktigere enn psykosesymptomer. Kognisjon må innlemmes i både vurderinger og behandling av psykose. Dette er dessverre langt fra regelen i Norge i dag. I vår kronikk presenterte vi egne forskningsresultater på kognisjon som vi håper kan bidra til å gjøre risikovurderinger litt bedre.
Også når det gjelder behandlingstiltak for denne pasientgruppen, tillegger de tre debattantene og vi ulike faktorer betydning.
De vektlegger langvarig innleggelse i institusjon som viktig. Vi peker i vår kronikk på betydningen av å komme tidlig til med behandling, da langt de fleste drap begått av personer med psykose skjer før de kommer i behandling.
