Debatt

Skammen ved å være offer

  • Meddommer
  • Stipendiat
  • Høyskolelektor
  • Forf>
  • Av <forf>kjersti Lien Holte<

Nesten hver dag kan vi lese om voldtektssaker. Sjelden belyses historiene til dem som ikke er tiltalt og dem som aldri anmelder en voldtekt.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

RANSAKE EGNE HOLDNINGER. Den norske filmen "Sønner", som fortsatt går på norske kinoer, reiser helt nye og svært viktige spørsmål i den forbindelse. Her er ett: Har man noen gang grunn til å skamme seg over å være offer i en voldtekts— eller sedelighetssak? I utgangspunktet er dette et patetisk spørsmål som skal følges opp med det opplagte svaret; nei selvfølgelig ikke. Så enkelt er det dessverre ikke. Politiet bruker lang tid på å etterforske slike saker. Etterforskningen fører sjelden til oppklaring og domfellelse. Få ofre anmelder. I tausheten som oppstår er det grobunn for fortrenging av det som har skjedd og å gå inn i skamfølelse og selvforakt.

Mekanismer som fører til skam.

I Inger S. Tafjords bok "Linedansen - på liv og død", presenteres bl.a. den usminkede historien til den omstridte kvinnen som anmeldte en KrF-politiker for voldtekt. Historien hennes presenteres i sammenheng med andre kort fortalte historier om tause fenomener i vårt moderne samfunn. Samlet sett gir historiene et oversiktlig bilde over noen generelle mekanismer i samfunnet som produserer skam hos ofre.Tre sentrale mekanismer peker seg ut. Den ene handler om at overgrepet bare "angivelig" har skjedd, den andre handler om at overgrepet kan være selvforskyldt og den tredje mekanismen handler om at krenkelsen i det seksuelle overgrepet er sterkt tabubelagt i vårt samfunn. Holdningen om at voldtekter "angivelig" har funnet sted, er godt rotfestet i vår vestlige verden. Vi møter dem i helsevesenet, hos politiet, i domstolene og ikke minst i pressen. Vi ser sjelden at mobbing, ran og vold omtales som noe som "angivelig" har funnet sted. En voldtekt omtales ofte på denne måten uansett om det er snakk om brutale overfallsvoldtekter eller overgrep begått av kjente eller delvis kjente gjerningsmenn.

Traumatiske opplevelser fortrenges.

Hva skyldes denne tendensen til ikke å kalle et overgrep for et overgrep? En årsak kan være at det fra tid til annen leveres inn falske anmeldelser. En annen årsak kan være den dominerende oppfatningen om at jo lengre tid det går før en overgrepssak blir anmeldt, jo mindre sannsynlig er det at et overgrep faktisk har skjedd. Utbredelsen av denne misvisende oppfatningen finnes på tross av at psykologisk forskning og praksis godt kan forklare hvordan og hvorfor et offer kan fortrenge traumatiske opplevelser fra et par dager til flere tiår. Holdningen om at overgrep er selvforskyldt bæres både av offeret og av samfunnet. Dette handler om at offeret har brutt samfunnets fastsatte fornuftsnormer for å unngå overgrep. Det er reglene vi deler om at vi skal være anstendig kledd, moderat beruset, forsiktig med fremmede, ikke unødvendig friste menn med en ukontrollerbar seksualitet og helst ha snille venner, kjærester og ekskjærester.

Gjerningsmannen frikjennes.

I tillegg til å bli fordømt av samfunnet, fordømmer ofte offeret seg selv på grunnlag av dette. Situasjonen kan således bli at den sosiale fordømming av offeret langt på vei frikjenner gjerningsmannen, som like fullt har begått et overgrep.Muntlighetsprinsippet i norsk rett gjør at tabubeleggingen av seksuelle overgrep blir et stort problem. Hvem ønsker vel å forklare seg om noe som ingen vil høre om? På den ene siden blir det vanskelig å vitne. På den andre siden blir det vanskelig for både aktor, forsvarer og dommere å stille relevante spørsmål for å få belyst hva som har skjedd. Skammekanismene opprettholdes og reproduseres i samfunnet og gir i praksis en form for straffefrihet for overgripere som vi ikke kan leve med i et moderne samfunn.Det nylig oppnevnte Voldtektsutvalget bør vurdere en holdningskampanje for å få folk til å ransake egne holdninger til det "opplagte" i overgrepssaker.

Les mer om

  1. Debatt