Debatt

Innovasjonspolitikken trenger reform | Lars Peder Nordbakken

  • Lars Peder Nordbakken
    Økonom i Civita

Nærings- og fiskeridepartementet har ansvaret for å koordinere og utvikle norsk innovasjonspolitikk. Her næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H). Arkivfoto: Ned Alley / NTB scanpix

Den norske innovasjonspolitikken er fanget i en bedagelighetsfelle.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den norske innovasjonspolitikken har i lengre tid vært fanget i en bedagelighetsfelle.

Det som er bedagelig, er at Norge er blant de beste landene i verden når det gjelder å ha de mest grunnleggende forutsetningene for å lykkes med å skape nye lønnsomme arbeidsplasser basert på innovasjonsdrevet vekst og omstilling. Vi har blant annet sterke institusjoner, høy sosial tillit og en åpen markedsøkonomi.

Lars Peder Nordbakken er økonom i tankesmien Civita. Civita

Graver vi litt dypere, finner vi også at Norge, i internasjonal sammenligning, er kjennetegnet ved at relativt mange arbeider med utvikling og nyskaping i eksisterende bedrifter – noe som er en klar styrke ved norsk næringsliv.

På toppen av det hele har vi oljen.

Uønsket utvikling

Men i løpet av de siste femten årene har Norge sakket akterut, også når vi sammenligner med de øvrige nordiske landene, på et av de aller viktigste områdene for fremtidig jobb- og verdiskaping: Oppstart av nye innovative bedrifter med et stort verdiskapende vekstpotensial.

Dette går blant annet tydelig frem av følgende tendenser:

  • En synkende andel av befolkningen deltar i oppstart av nye virksomheter.
    Blant dem som deltar i oppstart av nye virksomheter, har vekstambisjonene vist en fallende tendens.
  • Gründere opplever større vanskeligheter med å rekruttere andre nøkkelpersoner med spisskompetanse til gründerteamet.
  • Tilgangen til kapital i tidlig fase fra investorer med relevant kompetanse og erfaring er gradvis blitt dårligere.

Disse utviklingstrekkene utgjør en alvorlig utfordring som dessverre har hatt en tendens til å bli borte i den norske innovasjonsdebatten. Det kan til dels skyldes manglende oppmerksomhet på forskjellene mellom gjennomføring av små, skrittvise innovasjoner og gjennomføring av større og mer betydningsfulle (ofte kalt radikale) innovasjoner.

Les også

Espen Eriksen fant en mangel i kjøkkenmarkedet. Nå omsetter han for millioner.

Viktige innovasjoner starter i det små

Det finnes etter hvert en stor internasjonal forskningslitteratur som viser at store, etablerte bedrifter som regel er best til å gjennomføre skrittvise innovasjoner. Med de mest betydningsfulle og mer radikale innovasjonene er det annerledes.

De starter som regel alltid i det små, drevet frem av ambisiøse gründere og gründerteam, som oftest avhoppere fra større, teknologisk avanserte og internasjonalt orienterte bedrifter. I tillegg er de radikale innovasjonene kjennetegnet ved:

  1. Stor usikkerhet og risiko
  2. Behov for tilgang til resultater av avansert teknologisk forskning
  3. Et økosystem av samarbeidende aktører som tilfører kompletterende kompetanse og ressurser, fremfor alt kapital.
Les også

Joacim Lund: Innovasjonspolitikken er lite innovativ

Det norske innovasjonsproblemet

Knapt noen andre næringsaktører er derfor mer avhengige av gode og forutsigbare institusjoner og rammebetingelser, åpne markeder og sterke økonomiske incentiver enn nettopp de mest ambisiøse gründerne og deres samarbeidspartnere. Hvis disse forutsetningene ikke er på plass i tilstrekkelig grad, hvilket er tilfellet for Norge, vil konsekvensen bli at altfor få vil våge å etablere nye innovative vekstbedrifter.

Hele samfunnet går dermed glipp av den viktigste kilden til fremtidig produktivitetsvekst og verdiskaping – selve oppskriften på dynamisk omstilling i norsk økonomi, inklusive et vellykket grønt skifte. Det er et tankekors.

Og her er vi ved kjernen av det norske innovasjonsproblemet: generelt dårlige rammebetingelser og svake incentiver for alle nøkkelaktørene i økosystemet rundt innovative gründere.

Les også

Årets omstillingsbarometer: Norge utdanner for få med teknologisk spisskompetanse. Det bremser Norges evne til å fornye seg.

Løsningen på dette problemet er ikke å bruke mer penger på det offentlige virkemiddelapparatet eller å styrke statens rolle i næringspolitikken, men snarere det motsatte: å styrke rammebetingelsene og incentivene for åpen og markedsrettet innovasjon.

Det bør, som jeg har begrunnet nærmere i et nytt Civita-notat, skje gjennom klare forbedringer i de brede, generelle rammebetingelsene for innovativt entreprenørskap.

Reformen som trengs

Helt konkret handler dette om behovet for en nøye gjennomtenkt reformpakke som kan sette i gang en positiv korreksjons- og forbedringsprosess.

Viktige elementer i en slik reformpakke er endring av aksjeloven, vesentlig mer gunstige skatteregler for tildeling av aksjeopsjoner til ansatte i oppstartsselskaper, reformering av TTO-ordningen og gründerincentiver for forskere, betydelig styrking av det private venturekapitalmarkedet, samt en vesentlig lettelse i formuesskatten.

En slik reformpakke vil treffe kjernen i det store norske innovasjonsproblemet, men har svært lite å gjøre med det mye omtalte offentlige virkemiddelapparatet.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Innovasjon
  2. Entreprenørskap
  3. Omstilling

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Forskningsmiljøer og næringsliv må samarbeide tettere

  2. KRONIKK

    Når gründerbedrifter kollapser like storslagent som de har vokst

  3. POLITIKK

    «Vi kan ikke nå si at vi har det verste bak oss»

  4. DEBATT

    Kjære julespillansvarlig i 7C: #Fortnitefredrik i rollen som Josef var noe uventet

  5. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 4. desember

  6. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 3. desember