Det er vanskelig å ha to motstridende tanker i hodet samtidig. For oss som er opptatt av miljø, er det kollisjon mellom to ønsker: fornybar energi og naturbeskyttelse. Vi ønsker vindkraft, men ikke vindturbiner. Hva gjør vi?
Dilemmaet er gammelt. Miljøvernere har lenge ønsket seg rene energikilder uten kilder som påvirker omgivelsene. I Norge har vi hatt vonde valg mellom flotte elveløp og ren vannkraft.
Samfunnet trenger energi
Uvilkårlig går tankene til Edward Abbeys Desert Solitaire. Boken er noe av det råeste, såreste og flotteste du kan lese. I hvert fall om naturopplevelser, miljøfilosofi og menneskets forholdet til naturen. Ingen kan lese den uten å bli beveget, og forfatteren hvisker våre forpliktelser med bevrende stemme. Vel, hvisker er å underdrive.
Men samfunnet trenger energi. Samtidig trenger det sannelig uberørt natur. Den økonomiske løsningen ved kryssende hensyn finnes ved å øke energikapasiteten så lenge velferdsøkningen ved mer energi er større enn tapet ved naturinngrep. Det lyder kynisk, men er en rapport fra virkeligheten.
I en dominokjede av virkninger vil mindre og dyrere energi bety dårligere sykehus, verre byer og færre oppfinnelser. Et forslag om å skru levestandarden tilbake til 1980 betyr ... levestandarden i 1980. Sjekk levealder og kreftoverlevelsesrater da.
Naturens egenverdi
Men hvor skal vindturbinene plasseres? Vi skal hverken maksimere eller minimere energiproduksjonen, vi skal optimere den – ved å balansere opp- og nedside. Vi velger derfor bort steder med mest vind og velger steder med nok vind, samtidig som naturinngrepet er skånsomt. For velferdstapet fra naturinngrep kan være enormt. Ikke bare for oss, men for alle generasjoner som kommer etter oss.
Filosofisk kan det diskuteres om menneskets velferd skal være målestokken. Har ikke natur en egenverdi? Har ikke ulv, bjørn og kongeørn eksistensberettigelse utover gleden de gir mennesket? Jeg mener det. Dermed kan du ligge søvnløs om natten mens du gnisser jeksler og lurer på når en ulvs levekår skal trumfe menneskets behov. De som sier det spørsmålet har enkle svar, har enkle hjerner.
Visuell kvalitet og energi
De grublende skjønner at tall kun kan gi vink og veiledning, ikke fasit og riktig rettledning. Samtidig skjønner de at uten tall, kan synsing gi fryktelige tilfeldigheter.
Vi må måle, og økonomer har utviklet målemetoder for naturverdsetting: reisekostnadsmetoden og betinget verdsetting.
Den første ble utviklet for å verditallfeste USAs nasjonalparker og den andre ble kjent fra rettssaken etter oljesølet til Exxon Valdez. Disse kan også anvendes på naturverdier i Norge. Tallene vil bli store. Virkelig store.
Jeg vet ikke hvor turbinene skal stå, men håper valget vil reflektere balansegangen mellom energibehov og naturskjønnhet. Selv om det er mye vind på Vindfjell, så kan svaret være å la fjellet forbli urørt. Er det mulig å gjøre som svenskene har gjort langs E6? Der øker faktisk smekre, hvite, høyreiste turbiner den visuelle kvaliteten. Sist jeg sjekket, blåser det langs veiene også.
Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter