Debatt

Noen er mer sandfaste enn andre | Theodor Barndon Helland

  • Theodor Barndon Helland
    Theodor Barndon Helland
    Støttekomiteen for Vest-Sahara
Et satelittbilde viser hvordan sand fra Marokko blåser i retning Kanariøyene.

Over 2000 nordmenn er «sandfaste» på Kanariøyene. Omtrent 200 kilometer øst foregår en katastrofe av et helt annet omfang på det afrikanske fastlandet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Dette kan «sandfaste» nordmenn på Kanariøyene forvente av kompensasjon når de endelig har kommet hjem fra en uventet lang ferie», skriver Aftenposten.

Nora og Sofie er «sandfast» og håper det holder som grunnlag for gyldig fravær fra videregående skole, melder VG.

NRK på sin side gir oss en grundig oversikt over man har krav på om man er sandfast – vi nordmenn har jo rettigheter, må vite.

En sandstorm, såkalt calima, har farget omgivelsene gule og skaper problemer på Gran Canaria. Et stort antall turister kommer seg ikke hjem på grunn av stengt flyplass som følge av dårlig sikt.

Et tankekors

Man skal ikke bagatellisere opplevelsene til alle dem som har sittet fast på Kanariøyene, og man kan bare håpe at de reisende behandles best mulig av flyselskaper og reiseoperatører (og at det å være sandfast gir gyldig fravær fra skolen). Men det er et tankekors at norske medier gir en slik sak en dekning av et slikt omfang, mens de færreste nordmenn kjenner til okkupasjonen av Vest-Sahara.

Høsten 1975 ble drømmen om selvstendighet i Vest-Sahara knust. Spania, som var kolonimakten i territoriet, forlot Vest-Sahara uten å gjøre det FN forlangte.

I stedet så de passivt på at marokkanske styrker rullet inn i territoriet, stikk i strid med folkeretten og Den internasjonale domstolen i Haag.

Folket fra Vest-Sahara – saharawiene – flyktet østover under marokkanske bombeangrep gjennom et av Saharas mindre gjestmilde strøk. De som overlevde, slo seg ned i leirer sørvest i Algerie ved byen Tindouf.

2200 kilometer lang mur

Der befinner de seg fremdeles. I dag er Vest-Sahara delt i to av en 2200 kilometer lang mur oppført av den marokkanske hæren.

Muren hindrer kontakt mellom flyktningleirene og befolkningen i Vest-Sahara. Den er forsterket av et av verdens største minefelt som hvert år dreper og lemlester.

Følgelig er Marokko ett av fire afrikanske land som ennå ikke har undertegnet den internasjonale landminekonvensjonen. Menneskerettighetssituasjonen i det okkuperte området er alvorlig, med sterkt begrensede politiske friheter.

Les også

Kaos for værfaste passasjerer på Kanariøyene

Norske selskaper aktive i landet

Vest-Sahara har blant verdens rikeste forekomster av fosfat og fisk, så vel som potensiell olje og gass langs kysten – et av Marokkos hovedmotiver bak okkupasjonen.

Det norske Utenriksdepartementet «fraråder all økonomisk samkvem med Vest-Sahara, inkludert import til Norge». En skulle tro at dette ville begrense norske selskaper fra å ha økonomisk samkvem med Vest-Sahara eller å bedrive import, men flere norske selskaper er aktive i landet (blant annet ved å flytte sand fra Vest-Sahara til Kanariøyene). Norske investeringer og import bidrar til å underbygge okkupasjonen.

En rakett i grenseområdet mellom Vest-Sahara og Marokko.

Stjålet sand

Den jevne nordmann har ingen skyld i dette som sådan, men norske mediers skjeve fokus fører dessverre til at vi ikke engang kjenner til okkupasjonen.

Det er forståelig at det er nyhetsverdig at nordmenn sitter fast på reise, men man burde kunne ha nevnt hvor sanden kommer fra, og hvordan det er å leve der. All den tid mediene produserer journalistikk i takt med hva som leses, har vi som lesere også et ansvar.

Neste gang man ligger på stjålet sand eller hører om sandfaste turister, bør man sende en tanke til folket som har vært sandfaste i Sahara siden 1975.

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
Les også

Værfaste på Kanariøyene taper lønn – men kan få erstatning på andre områder

Les mer om

  1. Vest-Sahara
  2. Kanariøyene
  3. Marokko
  4. Flyselskaper