Debatt

Frilansjournalister slumser med presseetikken, men er det kritikerne som er aller verst? | Anki Gerhardsen

  • Anki Gerhardsen
    Journalist og kritiker

Anki Gerhardsen er journalist og kritiker og fast bidragsyter i spalten Medierevisjonen. Foto: Nadia Norskott

Dårlig økonomi er ikke en unnskyldning for å snyte på skatten. Det bør det heller ikke være for å snyte på integriteten.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Frilansundersøkelsen 2019 avdekker krevende arbeidsvilkår for endel norske journalister og kritikere. Hver fjerde frilanser som kun jobber innenfor mediebransjen, tjener mindre enn 250.000 kroner i året. Selv om trivselen er høy, er det ikke rart mange ser seg nødt til å hente inntekter andre steder.

For overraskende mange, hele 39 prosent, er løsningen da å svitsje mellom journalistikk på den ene siden og PR, informasjonsarbeid og content marketing på den andre. Det er en svitsj som raskt kommer i direkte konflikt med Vær Varsom-plakatens krav om integritet, habilitet og uavhengighet, og som dessuten gjør det svært vanskelig for publikum å vurdere frilansjournalistens troverdighet og eventuelle egeninteresser.

Undersøkelsen sier ikke om det er ordinære journalister eller kritikere som svitsjer mest, men hos Norsk Kritikerlag er habilitetsproblematikk et tilbakevendende tema. Kritikerplakaten stiller krav om ryddige forhold, men ingen blir nektet medlemskap selv om de skriver anmeldelser den ene dagen og oppdragstekster for kunstfeltet den neste.

Tilliten til kritikken

De to siste årene har jeg sittet i Kulturrådets komité for arbeidsstipend til kritikere, og andelen søkere som åpent forteller om oppdrag på begge sider av streken, er høy. Såpass høy at det ble umulig for komiteen å avvise disse søknadene på prinsipielt grunnlag.

Som en del av selvpresentasjonen forteller søkerne eksempelvis at de skriver katalogtekster for en rekke aktører innenfor kunstfeltet. Noen forteller at de skriver essays på bestilling fra kunstnere eller kunstinstitusjoner. Videre vet vi fra andre undersøkelser at en stor andel kritikere, 44 prosent, er kunstnere eller driver kunstnerisk virksomhet selv.

Det er mange komplekse grunner til at verden er som den er. Det vet jeg, for jeg har skrevet reportasjer for et kunstprosjekt selv. Men kunstnere bygger også karrierer, og det relevante spørsmålet er da hva uklare linjer gjør med tilliten til den kritikken folk tror er uavhengig og fri.

Store økonomiske fristelser

Seks kritikere fikk 75.000 kroner hver for å skrive et essay om en utstilling på Astrup Fearnley-museet. Foto: Trygve Indrelid

Tidligere i år presenterte Astrup Fearnley-museet utstillingen «Sol og vår i januar» med seks kunstnere involvert. Seks kritikere ble hentet inn for å skrive tekster til utstillingen i form av et essay om hver sin kunstner. For oppdraget fikk de 75.000 kroner hver, og intensjonen var god: Museet ville gi kritikken et økonomisk løft.

Men 75.000 kroner er ikke småpenger for en kritiker. Hva gjør dette oppdraget med skribentens handlingsrom, både underveis og i etterkant? Kan de noensinne anmelde en utstilling på Astrup Fearnley igjen med integritet og troverdighet? Og hva med relasjonen til de aktuelle kunstnerne? Skal kritikerne pålegge seg selv en karantene? Hvor lenge skal den vare? Og er store økonomiske fristelser noe andre kulturinstitusjoner også vurderer å lokke kritikere med?

Astrup Fearnley-prosjektet er såpass oppsiktsvekkende at det har skapt debatt internt og blitt karakterisert som skamløst av sjefredaktøren for kunsttidsskriftet Subjekt, Danby Choi. Hva allmennheten har fanget opp, er heller uklart.

Behov for løsrivelse

Avtroppende direktør for festspillene i Nord-Norge, Maria Utsi, sa en gang at det profesjonelle norske kunstfeltet er så lite at det kan få plass i en gymsal. Det betyr at det er tette bånd og relasjoner kunstfolk imellom, og da er det ekstra krevende og ekstra viktig at kritikeren holder armlengdes avstand. Men mye tyder altså på at kritikerne i stedet henger i den samme gymsalen og surrer seg inn i de båndene som dukker opp.

Slik kan det ikke fortsette. Dårlig økonomi er ikke en unnskyldning for å snyte på skatten. Det bør det heller ikke være for å snyte på integriteten. Det er på tide å diskutere hvordan løsrivelsen skal foregå.

Her kan du lese flere av Anki Gerhardsens bidrag til spalten Medierevisjonen:

Les også

Dette er ingen bagatell, NRK | Anki Gerhardsen

Les også

De krenkedes æra | Anki Gerhardsen

Les også

Hvorfor protesterer ikke samfunnet høylytt når journalister blir PR-rådgivere for makten? | Anki Gerhardsen

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kunst
  2. Medierevisjonen
  3. Presseetikk
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Bør kritikken løsrives fra kunstfeltet?

  2. DEBATT

    En liten presisering: Anki Gerhardsen gir ikke uttrykk for stipendkomiteens synspunkter

  3. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 23. oktober

  4. DEBATT

    Kunstens ytringsfrihet er under press, men «Ways of Seeing» er et dårlig eksempel

  5. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 2. oktober

  6. DEBATT

    Det offentlige ordskiftet om barnevernsssaker bør være saklig, balansert og nyansert