Debatt

Det russiske samfunn har alltid vært både militarisert og livredd | Inna Sangadzhieva

  • Inna Sangadzhieva
    Seniorrådgiver, Den norske Helsingforskomité

Den røde arme rykket inn i Norge og frigjorde Kirkenes 25. oktober 1944. Her ses landgangsstyrker fra den sovjet-russiske marinen i Nordishavet på vei til tyskernes marinebase i det nordlige Norge. Foto: NTB scanpix

Soldatene blir ikke ivaretatt mens de er i live, men glorifisert når de er døde.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nord-Norge er omtrent det eneste stedet Sovjetunionen frigjorde – og forlot. Det alene er verdt å takke for.

Den 27. oktober er det 75 år siden sovjetiske soldater ofret sine liv i kampen om Øst-Finnmark for å frigjøre Norge. Kong Haralds deltagelse tilkjennegir en dyp takknemlighetsgjeld overfor russerne. Det var nemlig på ingen måte gitt at det skulle bli slik. Min morfars historie viser tydelig hvordan.

Frigjøringen i andre deler av Europa gikk ikke like smertefritt. Russiske myndigheters deltagelse har vært omdiskutert i Polen og de baltiske landene, med gode grunner. Først og fremst fordi krigsoppgjøret mange steder ennå ikke er avsluttet. I Russland har det knapt startet.

Soldater sett på som kanonføde

I Russland har begrepet «krig» en ideologisk forankring. I mangel på retning og fremtidsvisjon gir fortellingen om den store fedrelandskrigen en følelse av felles, heroisk fortid og samhold. Sett med Kremls øyne går det et klart verdiskille mellom «oss», det russiske samfunnet, på den ene siden og «dem», «våre fiender», på den andre.

Inna Sangadzhieva er seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomité.

For krigsopplevelser går imidlertid skillet også midt i befolkningen: Mellom enkeltfamiliene og staten – som så på sine soldater som kanonføde. Soldatene blir ikke ivaretatt mens de er i live, men glorifisert når de er døde.

Den store fedrelandskrigen er del av et større bilde: Russland har ført eller mobilisert til krig omtrent sammenhengende i fem hundre år. Hele tiden har det russiske samfunn både vært militarisert og livredd. Siste tall viser at nærmere 53 millioner sovjetiske borgere ble drept under krigen. Min morfar ble såret flere ganger, men overlevde.

Les også

Frigjørerne

Monopol på narrativet om krigen

Russiske myndigheter har monopol på narrativet rundt krigen: Hvem som vant, hva som er sant og usant, hva som var militære, økonomiske og menneskelige kostnader. I august 2019 svarte 52 prosent av russerne at krigen startet i 1941, mens 32 prosent oppga den riktige oppstartsdatoen.

Over 70 prosent ser Stalins rolle som positiv, og monumenter over ham avdukes fortsatt over hele landet. Skolebøkene sikrer fortsatt at det «riktige» narrativet formidles. Historikere og organisasjoner med «upassende» tolkninger mister jobbene sine og beskyldes for manglende patriotisme og samarbeid med utenlandske agenter.

Russland har ført eller mobilisert til krig omtrent sammenhengende i fem hundre år, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en sovjetrussisk soldat på Østfronten og en gutt som har fått føttene frostskadet. Foto: NTB scanpix

Sendt til Gulag-leire

Myndighetene bryr seg ikke om fakta. Selv om grove feil ved Stalins lederskap er godt dokumentert, er diskusjonen om krigens pris omtrent tabu. Stalin førte krig mot nazistene – og parallelt mot sin egen befolkning. Fiendene fra innsiden skulle renskes ut. I 1943 -1944 ble etniske minoriteter, også mitt folkeslag kalmukkene, deportert til Sibir. Soldatene fra disse minoritetene ble tilbakekalt fra felten og sendt til Gulag-leire.

Da morfaren min ble såret under krigen, kom sikkerhetspolitiet NKVD etter ham til sykehuset. Takket være en modig lege som fremholdt at morfar ikke var kalmukk, men kasakh, ble han ikke arrestert, men sendt tilbake til fronten.

Sovjetiske soldater som ble tatt i tysk fangenskap fikk etter krigen 10 år i konsentrasjonsleirene. Sovjetiske fanger som var i Norge, ble også sendt dit: De ble ansett som forrædere.

Russiske tanks kjører over Den røde plass i Moskva i forbindelse med feiringen av 74-årsdagen for seieren i 2. verdenskrig. Foto: Alexander Zemlianichenko / TT NYHETSBYRÅN / NTB scanpix

Barn marsjerer i militære klær

Krigens avslutning den 9. mai feires årlig med demonstrasjoner av militær makt på Den røde plass i Moskva, der våpen, soldater og stridsvogner passerer foran makthaverne. Barna marsjerer på skolen og i barnehager i militære klær.

I tilknytning til paraden foregår de mest vulgære utrop. Noen finner på å skrive «Til Berlin!», «Vi kan gjenta dette» på bakruten til sine vesteuropeiske Volvoer eller Mercedeser. Mange kjenner en stolthet over å ha vunnet over Vesten, noe som tjener dagens regime godt. Min morfar og soldater som overlevde krigen, vegret å dele krigshistoriene sine.

Nå er de fleste krigsvitnene borte. Deres familier har egne markeringer, gjerne ved kirkegårdene, med litt mat og vodka. Titusenvis av soldater er fortsatt savnet og ikke begravd.

Så lenge russiske myndigheter ikke tar avstand fra krigens retorikk og samfunnet ikke gjennomfører et oppgjør med sin fortid, vil menneskeliv bli ofret. Vi har et felles ansvar for å forstå vår historie og krigens pris. Frigjøringsdagene skal klart dedikeres de sovjetiske soldatene som bidro til å skape fred i Norge. De fortjener å bli minnet.

  1. Les også

    Russland og Norge: felles fortid og pragmatisk fremtid | Sergey Lavrov

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Russland
  3. Finnmark
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Han drepte bestefaren og ødela familien. Nå må hun se på at mannen bak tragedien hylles.

  2. VERDEN

    EU unnlot å takke armeen som frigjorde Auschwitz. Russland sendte et voldsomt svar.

  3. KOMMENTAR

    Høyrepopulistene er Putins nyttige idioter i Europa

  4. VERDEN

    Putin strakte ut en hånd: Bare sammen kan vi beskytte verden mot nye trusler

  5. DEBATT

    Forholdet mellom Norge og Russland viser tegn til positive bevegelser

  6. KRONIKK

    Vi forsvarer den ekte sannheten om krigen