Debatt

Kort sagt, mandag 17. august

Atomvåpen. Boligmarkedet. Folkeretten. Medisinbruk. Dette er dagens kortinnlegg.

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

  • Debattredaksjonen
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Grunn til å feire 75 år med atomfred?

«Grusomhetene i Hiroshima og Nagasaki gjorde krig mellom stormaktene til en umulighet», skriver Aftenpostens Therese Sollien. Hun mener at vi kan takke atomvåpnene for 75 år med fred.

Sollien viser til at det en gang holdt på å gå galt: Cuba-krisen. Det er dessverre bare én av en rekke nestenulykker som skyldtes spenning, tekniske eller menneskelige feil. Vi har hatt mye flaks. Teorien om atomfred har hatt sine tilhengere, men har møtt økende kritikk. Skal avskrekkingen være troverdig, må den stadig skjerpes. Det betyr stadig større risiko. Avskrekking gjennom vissheten om at en krig får umenneskelige følger kan ha betydning. Det spesielle med atomvåpnene er at man får liten tid til å vurdere før man handler. Det er derfor grunn til å tro at det er andre årsaker enn atomvåpen til at vi har unngått nye verdenskriger. Én av dem er internasjonale organer som FN.

Sollien kommenterer ikke det uetiske i at ni atomvåpenstater har holdt resten av verdens land som gisler med et masseutryddelsesvåpen. Å feire at atomvåpnene skal ha skapt fred i 75 år er omtrent som å si til en som har sittet uskyldig dømt på dødscelle i årtier: Du kan jo feire at du tross alt ikke er blitt henrettet ennå!

Lars Egeland, Nei til Atomvåpen


Farlig forsvarsstrategi

Atomvåpen har sikret fred mellom stormaktene i 75 år, skriver Aftenpostens Therese Sollien. Frykten for gjensidig ødeleggelse kan ha redusert krigsviljen mellom USA og Sovjetunionen, men det kan også være andre årsaker til fraværet av krig. Sammenfall i tid forklarer ikke årsakssammenheng.

Flere ganger har vi vært nær kjernefysisk katastrofe. Listen over dokumenterte nestenulykker er lang. I den grad atomavskrekking fungerer, så fungerer den bare så lenge den er perfekt for all fremtid. Skal vi stole på flaksen? Den eneste måten å sikre at atomvåpen aldri blir brukt igjen, er å avskaffe dem.

Derfor har FN vedtatt en traktat som forbyr atomvåpen. Forbudet øker presset på atomvåpenstatene om å forhandle om gjensidig nedrustning. Norge bør bidra til dette presset. Natomedlemskap hindrer ikke norsk tilslutning. Sollien mener det vil være uredelig av Norge å slutte seg til forbudet så lenge vi er «trygt plassert under Natos atomparaply». Vi mener det er uredelig og uetisk at vi baserer vårt forsvar på trusler om massedrap av sivile.

Signe Flottorp, Styreleder

Anja Lillegraven, Daglig leder

Norske leger mot atomvåpen


Når boliger ikke prioriteres

Fagsjef Hannah Gitmark i Tankesmien Agenda har skrevet kronikk om boliger i pressområder som Oslo, «pengemaskiner» for veletablerte borgere, som kan eie flere enn én. Med vedvarende prisstigning er/blir slike boliger «uoppnåelige drømmer» for mange ennå uetablerte. Hun påstår at det er «omvendt Robin Hood-politikk» som presser boligprisene så høyt opp.

Med å spørre om det er en menneskerett å kunne spille golf i eller nær byen Oslo, antyder Gitmark at arealkrevende golfbaner prioriteres foran boliger «innenfor hovedstadens grenser». Det går an å hevde at Sørkedalen ville ha lignet på Groruddalen, med vedvarende boligbygging som da drabantbyene øst og sør i Oslo ble bygd opp.

Nå er mange i den situasjonen at de må velge enten slitsom tilværelse som pendler med bolig langt fra arbeidsplass i Oslo, eller stressende tilværelse som boligeier i eller nær Oslo med boliglån som vil gjøre temmelig mange til gjeldsslaver, hvis og når lånerenten stiger til nivået som var vanlig i forrige århundre.

Mange er eller blir pendlere. Da må dette følges opp med et gedigent og rådyrt transportapparat, med Follobanen og ny E18 vestover som viktige deler. Undertegnede mener at drabantby(er) også i Sørkedalen ville vært et bedre alternativ, med stor park omkring Bogstadvannet og langs elven, og med avgrening fra Holmenkollbanen i Skådalen som skinnegående kollektivt transportmiddel.

Jo Heringstad, pensjonist og samfunnsdebattant


Nok et sidespor om Israel

I april 1920 møttes representanter for fem seirende stormakter i San Remo, med USA som observatør. De la grunnlaget for at Folkeforbundet den 24. juli 1922 ga Storbritannia mandat til å forvalte Palestina for visse formål. Storbritannia skulle avlegge årlig rapport til Folkeforbundet om hvilke tiltak som var truffet med hensyn til oppfyllelsen av mandatet. Møtet i San Remo var selvfølgelig for lengst oppløst og kunne ikke stå som avgiver av noe mandat eller mottager av rapporter.

Når Reidar Holtet bestrider Folkeforbundets sentrale rolle, i Aftenposten 7. august, er dette nok et sidespor som det ikke burde være nødvendig å bruke plass på. Det er rett og slett ikke spalteplass til å imøtegå alle påstander som Holtet kaster frem. Han får nøye seg med at jeg generelt reserverer meg mot å bli regnet for å være enig i alt som jeg ikke har kommentert.
Mandatet for Palestina har ingen gyldighet i dag. Hvis Holtet mener å kunne påvise noe annet, får han tilby sine tjenester til Utenriksdepartementet.

Arne Willy Dahl, generaladvokat (pensjonert)


Hvilke medisiner bruker egentlig pasienten?

Digitale løsninger, som pasientens legemiddelliste, vil kunne gi en oversikt over hvilke medisiner en pasient skal bruke. Det er imidlertid en viktig forskjell mellom hvilke medisiner pasienten skal bruke og hvilke pasienten faktisk bruker. For å finne ut av faktisk bruk må helsepersonell snakke med pasienten. En studie i Helse sør-øst fant at 80 prosent av pasientene hadde feil i medisinlisten på sykehuset sammenlignet med medisinbruk før sykehusinnleggelsen. Verdens helseorganisasjon anslår at kun 30–50 prosent av personer med kroniske sykdommer tar medisiner slik legen har bestemt. Årsaken kan være misforståelser, eller pasientens egne valg. Det er ikke alltid medisiner som hentes ut fra apotek, blir brukt. Videre forekommer «lån» av medisiner fra andre, for eksempel ektefellen. Slik medisinbruk vil aldri kunne knyttes til pasienten kun via digitale løsninger. Gode digitale løsninger er svært viktige. Fokuset på slike løsninger må likevel ikke overskygge viktigheten av at helsepersonell snakker med pasienten. Hvis pasienten ikke tas med på laget, blir pasientens legemiddelliste som å tegne et kart uten å sjekke at det passer med terrenget.

Marianne Lea, klinisk farmasøyt, Sykehusapotekene HF og postdoktor i klinisk farmasi, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo, og Liv Mathiesen, førsteamanuensis i klinisk farmasi, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo

Les mer om

  1. Atomvåpen
  2. Krig
  3. Debatt
  4. Boligmarkedet
  5. Israel
  6. Medisin

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 19. august

  2. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 11. august

  3. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 13. august

  4. DEBATT

    Kort sagt, mandag 10. august

  5. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 20. august

  6. DEBATT

    Kort sagt lørdag 22. august